Soulfly: Primitive

"Who feels it, knows it" sa Bob Marley i sin tid. Det fikk Max Cavelera,
tidligere Sepultura og nå ubestridt frontfigur i Soulfly, tydelig med seg. Bob
Marley ble en fanebærer mot undertrykkelser og urettferdighet utført mot svarte
og andre minoritetsgrupper gjennom sin musikk. Det samme kan sies om Max Cavalera. De siste Sepultura album han medvirket på og hittil to Soulfly album er preget av å få fram stammefolkenes desperate kamp i de dype skoger av Amazonas mot nedhugging, kapitalisme, evangelisering og undertrykkelse. Musikk er heldigvis fremdeles ett sterkt medium for å få frem meninger


Selvfølgelig trer ikke Max Cavalera sine politiske synspunkter nedover øra våre og ber oss om å rette all søkelys på stammefolkene i Brasils dype jungel, for urettferdighet skjer over alt hver dag og det er bare den enkelte person som kan gjøre noe med. Det er budskapet.

Musikalsk går han på velkjente stier og det må han få lov til å gjøre så lenge
han leverer så solide saker som på dette albumet. Variasjon er stikkordet og
her er det bred musikalsk utfoldelse. Alt fra brasilianske jungel rytmer, via
rap til tung trash.

Det hele begynner tungt å brutalt med "Back To the Primitive, Pain" og "Bring It". Deretter gjør Corey Taylor i fra Slipknot sin gjesteopptreden på Jumpdafuckup.

Her varierer han i kjent stil mellom sin raspende og melodiøse måte å synge på.
Jumpdafuckup står opp som en av albumets beste låter. I Mulambo dras vi inn i en tung tribal-jam på portugisisk. Tunge gitarer over en vegg av jungeltrommer er en sær, men en god ide.

Albumets store overraskelse finner vi i låta "Son Song" hvor Sean Lennon, sønn av Beatles-legenden John Lennon, medvirker. Denne burde bli en favoritt og spesielt den Alice In Chains-aktige feel'en i låta.

"Son Song" etterfølges av "Boom". En låt vi kan med god samvittighet skrive lite om. Kanskje fordi vi vet at Tom Araya fra Slayer lurker på "Terrorist" på velkjent måte. Det er faktisk veldig få som burde ha fått lov til å synge på den måten Tom Araya gjør. Ingen andre gjør det bedre og mer troverdig enn han. En klassiker!

"The Prophet" er en annen låt som går inn i samme kategori som bl.a. "Pain" og "Bring It", tung og brutal. Der man begynner å få nok av raspende synging og gitarvegger dukker det opp en liten sak som heter "Soulfly II". En intrumental som er så rolig at du når som helst kan få den servert som stemningsinnslag på NRK1.

Neste låt er "In Memory Of..." hvor Arizona-rapperne i fra Cutthroat Logic medvirker. Nå er det engang sånn at rap-metal sjeldent fungerer og det gjør det ikke her heller. Heldigvis får vi en skikkelig avsluttning på albumet igjennom "Flyhigh", som faktisk er av de aller beste.

Rent bortsett fra et par små feil som vi kan ordne med "Skip"-tasten på CD
spilleren er dette ett sterkt album og det er lenge siden undertegnede har hatt
det så morsomt med ett album i denne sjangeren...


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: Soulfly - hvor mange strenger er nok?

(27.06.23) “Så du de nagla? Han hadde lite blitt nekta i døra med dem!” sier guttungen med stjerner i blikket. Kompisen er enig, men samtidig glad fordi “tenk deg så jævlig om noen crowd surfa med det og du fikk det i bakhuet, da hadde'ru fått vondt i huet as”. Forståelse for festivalregler er viktige! Ikke minst på en festival med rekordmange som måtte geleides ut etter å ha blitt sendt over barrikadene.


Soulfly: Omen

(09.06.10) Hele verden venter vel egentlig bare på en Sepultura-gjenforening, men i stedet parerer Max Cavalera mesterlig med Soulflys syvende album «Omen».


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.