Soulfly: Primitive

"Who feels it, knows it" sa Bob Marley i sin tid. Det fikk Max Cavelera,
tidligere Sepultura og nå ubestridt frontfigur i Soulfly, tydelig med seg. Bob
Marley ble en fanebærer mot undertrykkelser og urettferdighet utført mot svarte
og andre minoritetsgrupper gjennom sin musikk. Det samme kan sies om Max Cavalera. De siste Sepultura album han medvirket på og hittil to Soulfly album er preget av å få fram stammefolkenes desperate kamp i de dype skoger av Amazonas mot nedhugging, kapitalisme, evangelisering og undertrykkelse. Musikk er heldigvis fremdeles ett sterkt medium for å få frem meninger


Selvfølgelig trer ikke Max Cavalera sine politiske synspunkter nedover øra våre og ber oss om å rette all søkelys på stammefolkene i Brasils dype jungel, for urettferdighet skjer over alt hver dag og det er bare den enkelte person som kan gjøre noe med. Det er budskapet.

Musikalsk går han på velkjente stier og det må han få lov til å gjøre så lenge
han leverer så solide saker som på dette albumet. Variasjon er stikkordet og
her er det bred musikalsk utfoldelse. Alt fra brasilianske jungel rytmer, via
rap til tung trash.

Det hele begynner tungt å brutalt med "Back To the Primitive, Pain" og "Bring It". Deretter gjør Corey Taylor i fra Slipknot sin gjesteopptreden på Jumpdafuckup.

Her varierer han i kjent stil mellom sin raspende og melodiøse måte å synge på.
Jumpdafuckup står opp som en av albumets beste låter. I Mulambo dras vi inn i en tung tribal-jam på portugisisk. Tunge gitarer over en vegg av jungeltrommer er en sær, men en god ide.

Albumets store overraskelse finner vi i låta "Son Song" hvor Sean Lennon, sønn av Beatles-legenden John Lennon, medvirker. Denne burde bli en favoritt og spesielt den Alice In Chains-aktige feel'en i låta.

"Son Song" etterfølges av "Boom". En låt vi kan med god samvittighet skrive lite om. Kanskje fordi vi vet at Tom Araya fra Slayer lurker på "Terrorist" på velkjent måte. Det er faktisk veldig få som burde ha fått lov til å synge på den måten Tom Araya gjør. Ingen andre gjør det bedre og mer troverdig enn han. En klassiker!

"The Prophet" er en annen låt som går inn i samme kategori som bl.a. "Pain" og "Bring It", tung og brutal. Der man begynner å få nok av raspende synging og gitarvegger dukker det opp en liten sak som heter "Soulfly II". En intrumental som er så rolig at du når som helst kan få den servert som stemningsinnslag på NRK1.

Neste låt er "In Memory Of..." hvor Arizona-rapperne i fra Cutthroat Logic medvirker. Nå er det engang sånn at rap-metal sjeldent fungerer og det gjør det ikke her heller. Heldigvis får vi en skikkelig avsluttning på albumet igjennom "Flyhigh", som faktisk er av de aller beste.

Rent bortsett fra et par små feil som vi kan ordne med "Skip"-tasten på CD
spilleren er dette ett sterkt album og det er lenge siden undertegnede har hatt
det så morsomt med ett album i denne sjangeren...


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: Soulfly - hvor mange strenger er nok?

(27.06.23) “Så du de nagla? Han hadde lite blitt nekta i døra med dem!” sier guttungen med stjerner i blikket. Kompisen er enig, men samtidig glad fordi “tenk deg så jævlig om noen crowd surfa med det og du fikk det i bakhuet, da hadde'ru fått vondt i huet as”. Forståelse for festivalregler er viktige! Ikke minst på en festival med rekordmange som måtte geleides ut etter å ha blitt sendt over barrikadene.


Soulfly: Omen

(09.06.10) Hele verden venter vel egentlig bare på en Sepultura-gjenforening, men i stedet parerer Max Cavalera mesterlig med Soulflys syvende album «Omen».


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.