Björk: Selmasongs
Lydsporet til von Trier-filmen "Dancer In The Dark" er en mix av hele det tjuende århundres musikkhistorie. Det er symfonisk, det er cabaret´sk, det er pop, det er musical´sk, det er rock, det er triphop Ansvarlig for det hele: Björk som fortsetter å imponere.
Alle artister søker vel innerst inne etter det særegne, det som gjør at vi som tilskuere umiddelbart drar kjensel på vedkommende. "Dette kan bare ikke være andre enn " Frank Sinatra hadde det, Nick Cave har det, Ella Fitzgerald, Miles Davis, Madonna, Eddie Vedder (Pearl Jam), David Bowie.
Björk har det i bøtter og spann; som vokalist, som komponist og nå også som skuespiller. Når hun nå likevel skulle bekle hovedrollen i Lars von Triers "Dancer In The Dark", hva var vel mer naturlig enn at hun også fikk skrive og framføre musikken?
De store orkesterarrangementene er overlatt Vincent Mendoza, men det forhindrer ikke på noe vis at dette er en Björk-LP god som noen tidligere Björk-LP. Hun har slik tilstedeværelse i alt hun gjør. Björk er vill og rå, og ikke minst hun tør å framstå uten en tråd: Bare meg, Björk.
"Selmasongs" er et pretensiøst stykke arbeid, helt i ytterkanten (og ofte langt utafor) begrepet "pop". Dette gjelder ikke minst duetten Björk gjør med Catherine Deneuve. "Cvalda" sparker avgårde til et techno-industrialisert komp, løser seg opp til tonene av et digert orkester fronta av blåsere, for så å ende som et spor ment for "West Side Story". Vidunderlig.
"I´ve Seen It All" synger Björk sammen med Thom Yorke, frontmannen i Radiohead en perfekt match. Sárt, tror jeg må være det rette uttrykket. To av vår tids største pop-ikoner i en klassisk vokalduett, slik de låt i amerikanske filmer på 50-tallet men soundmessig forflytta til et nytt årtusen, for all del.
Hun varsler et nytt, "normalt" studio-album i 2001. Du er på ingen måte tvunget til å vente så lenge.
Del på Facebook | Del på Bluesky