Bjørk: Vespertine

Siden solodebuten i 1993 har Bjørk gjort som hun selv vil. Hun har hele tiden gått egne veier og ikke vært redd for å eksperimentere. Hun er sin egen genre, og konkurrer ikke mot noen andre enn seg selv. Noe hun bare blir bedre og bedre til.

Av Frank Stener-Andersen // 26.08.01

Vespertine og vespers er ord for åpenbaringer eller øyeblikk som beskriver universets rytme. Slik som når en blomst åpner seg eller når solen går ned. Det er disse øyeblikkene Bjørk prøver å fange på denne skiva. Øyeblikk hvor tiden står stille og harmonien er fullendt.

Med en lidenskapelighet og en iherdighet, få artister er forunt, er hun i en evig kreativ prosess hvor den perfekte sang til det perfekte øyeblikk, er målet. Hver enkelt lille tone eller klang er akkurat like viktig, ingenting skal styres av tilfeldigheter. Hun stiller enorme krav til seg selv som artist, noe som tydelig gjenspeiles i resultatet.

Gjennom monumentale og episke widescreen-stemninger prøver hun å nærme seg disse universelle øyeblikk. Hun tar oss med inn i sin verden av forunderlige og harmoniske lyder, mens hun viskende sniker seg innpå lytteren. Langsomt og dvelende omsetter hun abstrakte verselinjer til lange eventyrfortellinger, eller sagaer, inspirert av eget opphav.

I tidvise sammensetninger av blant annet strykere og teknofreaks, holder hun lytteren på jevn puls hele albumet i gjennom. Variasjonen i tempo er unormalt liten, og befinner seg veldig langt fra det hun presterte på sitt første album, til eksempel. Hun har definitivt blitt eldre med årene og med stø kurs, har hun siden den gang, forflyttet seg gradvis fra pop til Bjørksk, fra kommersiell til eksperimentell.

Hun har med dette levert et album som forventet. Det finnes ingen veldig store overraskelser her, verken positive eller negative. Det er jevnt, det er bra og det er Bjørk i en mer voksen utgave. Hva annet kan man si.

De beste låtene ? Prøv ut ”Aurora” og ”Unison”, og du vil sannsynligvis bli tilfredsstilt.