Femi Pub-bimboer

Ikke uventa var det stinn brakke på Last Train i det den finske jentekvartetten Thee Ultra Bimboos entra scenen nærmere midnatt i går. De få som opplevde den første konserten deres på Custom tidligere i år, hadde tydeligvis gjort jobben når det gjaldt å spre ordet om hvilket inntrykk de hadde etterlatt seg.

---

/ /

Av Trygve Mathiesen // 11.09.00

---

Ikledd røde demonissemerkede serveringsdresser,postordre-gitarer og et sjarmerende, utadvent og publikumsflørtende glis, dro Suffeli den matchende cowboyhatten litt lenger bak og dirigerte bimbosøstrene sine rett inn i "95% Fake".

PUBROCK

Fult øs fra gitarer og trommer gjorde at vokalen kjempa en nesten dødsdømt kamp for å add'e harmonier til kompet. Her måtte vi i første omgang ta til takke med beat'et, og vi kunne bare ane og fantasere om hvordan Marias koringer fullendte låtene de smakfulle låtene.

Og nettopp dette aspektet gjorde også at låtene framsto som mye mer pub-rock'sk enn hva tilfellet er for Bimboos' CD, med den kvalitative tittellen Four Fans Can't Be Wrong.

Der de lyser av poppa garasjepunk på skiva, ga umiddelbare assosiasjoner til '76 og pre-punkband som Dr. Feelgood og Eddie & The Hotrods. Og i låta "Tuhnu" (ikke på albumet), låter de veldig god, gammal Art Attacks alá "Frankensteins Heartbeat".

Men et band der leadgitaristen velger å spille på en kopi-gitar av merket Framus - til fordel for reservegitaren sin (en Gibson Euphonic) og rytmegitaristen og bassisten stotrer i vei på parallellversjoner av type El Maya, som de enten har fått kvantumsrabatt på, eller fulgte med i startpakka på gitarkurset - må nødvendigvis innby til noe særegent og troverdig.

HJEMLENGEL

Trommisen Milla påsto forøvrig etter konserten at bandet hadde gjort mellom 200 og 300 konserter siden de starta opp for seks år sida. Jeg klarte likevel ikke helt å la være å trekke paralleller til min eget nybegynner-klumsete bassknoting i et punkeband for drøye 20 år sida, da jeg hørte bassisten Salla gjøre det beste ut av situasjonen i går. Kanskje det var The Fall-resepten om at når du blir for flink til å spille retthendt, snur du bare gitaren og lærer deg alt fra grunnen igjen - kjeivhendt?

På Last Train avslutta uansett jentene en 6-gig'er-på-6-kvelders'-turné som omfatta Ludvika i Sverige, i tillegg til Bø, Stavanger, Bergen og Halden. Det hadde gjort dem godt - det låt både hot og tett - og selv om de mente alle konsertene i Norge hadde gått jævli bra, er jeg rimelig fornøyd med at hovedstaden sto som siste stopp på lista.

I Universitetsgata fikk flickorna ellers oppbacking av en gjeng innflytta finner, som med sine vanlige perkele-fyllerop, bidro til å tenne en ekstra gnist og kanskje en ørliten hjemlengsel i det vi fikk servert hits som singelen "Fool/Liar Liar", i tillegg til "Pussycat Drive" og den syretrippende og goodvib'a "Antonio" blant flere fra det tidligere omtalte "Four Fans"-albumet.

LEAVE'EM HUNGRY!

Da de forlot podiet etter den cool'e "100% Freak" som siste låt i settet, var det naturlig at de vendte tilbake for å gi en enstemmig publikum mer amfetaminkick. De burde likevel aldri gått tilbake og gjort et siste ekstranummer, etter at halvparten av de som hadde trengt seg opp foran scenen hadde gått hjem.

Ikke engang i pur iver og glede over responsen fra salen, burde de gått opp og gjort en urframføring av sin nye "She's Gone". Der og da skulle jeg ønske det sto en manager bak scenen som sa "Leave'em hungry"!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky