Femi Pub-bimboer

Ikke uventa var det stinn brakke på Last Train i det den finske jentekvartetten Thee Ultra Bimboos entra scenen nærmere midnatt i går. De få som opplevde den første konserten deres på Custom tidligere i år, hadde tydeligvis gjort jobben når det gjaldt å spre ordet om hvilket inntrykk de hadde etterlatt seg.


/ /


Ikledd røde demonissemerkede serveringsdresser,postordre-gitarer og et sjarmerende, utadvent og publikumsflørtende glis, dro Suffeli den matchende cowboyhatten litt lenger bak og dirigerte bimbosøstrene sine rett inn i "95% Fake".

PUBROCK

Fult øs fra gitarer og trommer gjorde at vokalen kjempa en nesten dødsdømt kamp for å add'e harmonier til kompet. Her måtte vi i første omgang ta til takke med beat'et, og vi kunne bare ane og fantasere om hvordan Marias koringer fullendte låtene de smakfulle låtene.

Og nettopp dette aspektet gjorde også at låtene framsto som mye mer pub-rock'sk enn hva tilfellet er for Bimboos' CD, med den kvalitative tittellen Four Fans Can't Be Wrong.

Der de lyser av poppa garasjepunk på skiva, ga umiddelbare assosiasjoner til '76 og pre-punkband som Dr. Feelgood og Eddie & The Hotrods. Og i låta "Tuhnu" (ikke på albumet), låter de veldig god, gammal Art Attacks alá "Frankensteins Heartbeat".

Men et band der leadgitaristen velger å spille på en kopi-gitar av merket Framus - til fordel for reservegitaren sin (en Gibson Euphonic) og rytmegitaristen og bassisten stotrer i vei på parallellversjoner av type El Maya, som de enten har fått kvantumsrabatt på, eller fulgte med i startpakka på gitarkurset - må nødvendigvis innby til noe særegent og troverdig.

HJEMLENGEL

Trommisen Milla påsto forøvrig etter konserten at bandet hadde gjort mellom 200 og 300 konserter siden de starta opp for seks år sida. Jeg klarte likevel ikke helt å la være å trekke paralleller til min eget nybegynner-klumsete bassknoting i et punkeband for drøye 20 år sida, da jeg hørte bassisten Salla gjøre det beste ut av situasjonen i går. Kanskje det var The Fall-resepten om at når du blir for flink til å spille retthendt, snur du bare gitaren og lærer deg alt fra grunnen igjen - kjeivhendt?

På Last Train avslutta uansett jentene en 6-gig'er-på-6-kvelders'-turné som omfatta Ludvika i Sverige, i tillegg til Bø, Stavanger, Bergen og Halden. Det hadde gjort dem godt - det låt både hot og tett - og selv om de mente alle konsertene i Norge hadde gått jævli bra, er jeg rimelig fornøyd med at hovedstaden sto som siste stopp på lista.

I Universitetsgata fikk flickorna ellers oppbacking av en gjeng innflytta finner, som med sine vanlige perkele-fyllerop, bidro til å tenne en ekstra gnist og kanskje en ørliten hjemlengsel i det vi fikk servert hits som singelen "Fool/Liar Liar", i tillegg til "Pussycat Drive" og den syretrippende og goodvib'a "Antonio" blant flere fra det tidligere omtalte "Four Fans"-albumet.

LEAVE'EM HUNGRY!

Da de forlot podiet etter den cool'e "100% Freak" som siste låt i settet, var det naturlig at de vendte tilbake for å gi en enstemmig publikum mer amfetaminkick. De burde likevel aldri gått tilbake og gjort et siste ekstranummer, etter at halvparten av de som hadde trengt seg opp foran scenen hadde gått hjem.

Ikke engang i pur iver og glede over responsen fra salen, burde de gått opp og gjort en urframføring av sin nye "She's Gone". Der og da skulle jeg ønske det sto en manager bak scenen som sa "Leave'em hungry"!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ikke akkurat bimbo-musikk

(26.05.01) (Bergen/PULS): Thee Ultra Bimboos, som ble stiftet i Helsinki 1994, består av fire finske jenter. De har bygd seg opp et relativt stort navn etter intense turneer med skarpe konserter. Musikken kan best beskrives som frekk og freidig garasjerock. Fredag kveld gjestet de Bergen og Hulen. Og til tross for elendig promotering av konserten fra Hulens side, var det gamle tilfluktsrommet godt besøkt denne kvelden.


Devil Dolls-festivalen dominerer hovedstaden i helga

(17.11.00) I kveld, fredag 17. november, åpner den første Devil Doll-festivalen i Oslo. Her får du sjansen til å få med deg feminin garsjerock med norske, svenske, finske og britiske band på John Dee og Last Train.


Superbimboer i by'n!

(09.09.00) De sammenliknes med ren Whiskey og har turnébussen fylt opp av Dead Moon, Cramps og Stooges-plater. Finske Thee Ultra Bimboos er nå i ferd med å legge Norge for sine høyhælte lakkstøvletter. Søndag står hovedstaden og Last Train for tur.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.