Et døds-stilig band

Jeg veit ikke hvem som fant det ut først, George Russell eller Miles Davis, at det gikk an å bruke alle toner i improvisasjon - uansett hvilken toneart låta går i. Steely Dan tar'n helt ut, og skriver kor-arrangement så tette at de omtrent fordrer at 13 vokalister synger hver sin tone i skalaen - samtidig. Disharmonisk? Poenget er at det funker; det er nok å låne øre til "Home At Last".

Steely Dan / /

Av Arild Rønsen // 03.09.00

Steely Dan - Walter Becker & Donald Fagen - er personifiseringa av uttrykket "musikernes musikere". Således var alle som lever et musikerliv utafor den reine tregreps-gata å finne i Spektrum denne lørdagskvelden. Vi lar deres etter hvert på heltid-offentlige-talsmann Knut Værnes likegjerne målbære det jevne musikersyn også i denne sammenheng:

- Ærlig talt; jeg trur jeg hadde betalt for å få spelle med dem!

Undertegnede er forresten i stand til å spe på med en sjølopplevd historie som kan illustrere det hele.

- HVA I HÆLVETE BETYR G13?!

Mot slutten av 70-tallet, helt spesifikt akkurat den helga da Eric Heiden gjorde narr av sine konkurrenter på Bislet, hadde jeg med meg et akkordskjema på øving. Jeg spilte i et relativt streit rockeband med hang til det ekstra tunge; vi gikk undern navnet Bakruz. Foruten ei fyldig mappe originalmateriale, besto repertoaret av alt fra Johnny Winter til Rory Gallagher.

Men nå hadde jeg bestemt meg for å sprenge grenser! Jeg hadde kjøpt meg "Royal Scam", og brukte ei halv uke eller så på å finne ut hvordan "Don't Take Me Alive" gikk. Gitaristen, Svein Wego, som i sannhet var en djevel til å planke Johnny Winter-kor, blei satt på prøver han ikke i sin villeste fantasi ville drømt om å bli utsatt for.

- Hva er detta for no', Arild? G13 - hva i hælvete betyr det?!?!.

FAGEN & BECKER: Disse herrer er ansvarlig frustrasjon i mangt et øvingslokale. ( )

Som sant var, kunne jeg ikke svare annet enn at "det er den korden jeg får på pianoet når jeg holder G i bass og legger A-dur i høyrehånda; hvordan det funker på gitar får'u finne ut av sjøl!"

Og det skal han ha, den gang unge Wego - han fiksa det! At Bakruz-versjonen av "Don't Take Me Alive" muligens låt noe annerledes enn originalen, er et spørsmål vi i denne omgang ikke akter å forfølge.

SHAKE IT, BABY

Det tretten mann- og kvinnesterke orkesteret - kvinnene synger, og er ifølge Walter Becker bandets "visual appeal" - åpner med "Boston Rag", og setter med den en tone som holder seg fram til pause. Steely Dan i livetapning ligger nærmest skremmende tett opptil studioproduksjonen - hvilket de ikke gjorde på den katastrofalt dårlige live-skiva de slapp i fjor! - og jeg garanterer at dét ikke skyldes playback i noen som helst variant...

Hva jeg vil fram til, er at de låter "akkurat som forventa". Uttrykket velarrangert får liksom en helt annen dimensjon i tilfellet Steely Dan. Jeg tror det må være lov å mene at det fins noe som ikke kan beskrives som annet enn Steely Dan-akkorder. (Knut Værnes har forresten svaret også i denne sammenheng: Dur-akkorder med kvart i bassen! Sjekk "Josie"!) Med andre ord; dødsens bra - men har de virkelig ikke ett gir til i sceneversjon? Joda.

Andre avdeling åpner likegodt med et reint karaokenummer, hvilket innevarsler en noe løsere jakke - visualisert ved at at den ytterst pertentlige Donald Fagen entrer scenen i ei flagrende skjorte som ikke en gang er stikki nedi buksa.

Det er mulig det har med låtmaterialet å gjøre - faktum er nå uansett at mens jeg før pause hygga meg, så koser jeg meg nå glugg i hjæl. Jeg mener; "Deacon Blues"... og siden de ifølge Fagen bare spiller de låtene de virkelig trives med, er jeg veldig glad for at de trives med "Babylon Sisters"!

Koret får etter hvert vist seg som adskillig mer enn "visual appeal"; som hovedvokalister i "Dirty Work", men kanskje først og fremst i måten de framfører de små, men akk så sjelsettende ytringer i "Babylon Sisters":

- You gotta shake it, baby - you gotta shake it...

Det er der det ligger - som svenskene sier det: Just precis.

Del på Facebook | Del på Bluesky