Steely Dan: Two Against Nature
Fra den fatale live-LPen kunne det bare gå en vei: Steely Dan har levert et album nøyaktig så sløyt som det var lov å forvente.
Om det går an å si at Sting lagde en ny type band midt på 80-tallet - jazzrock, men i en helt annen betydning enn Weather Report - så er det nok riktig å si han sto i et visst gjeldsforhold til herrene Donald Fagen og Walter Becker.
Steely Dan har liksom aldri forstått hva en streit C-dur er. Legg sammen alle de mystiske akkordene Stevie Wonder leverer, gang dem med x i n'te potens, og du har Steely Dan. Sofistikert, er bare fornavnet.
Det desiderte høydepunkt har fått tittelen "Almost Gothic", mens det absolutte nadir i meningsløst flinkiseri nås med "Negative Girl". De sentrale blåserne denne gang heter forresten Chris Potter (sax) og Michael Leonhart (trompet).
Albumet er bra, men Steely Dan må finne seg i å ha satt sin egen standard. Har du lagd "Royal Scam" og "Aja"... vel - 2000-utgaven når ikke opp. Ikke fordi de spiller annerledes, enn si dårligere. For all del; dette låter strøkent. Låtene er bare ikke like bra som før. Så enkelt er det.
Del på Facebook | Del på Bluesky