Steely Dan: Two Against Nature

Fra den fatale live-LPen kunne det bare gå en vei: Steely Dan har levert et album nøyaktig så sløyt som det var lov å forvente.


Om det går an å si at Sting lagde en ny type band midt på 80-tallet - jazzrock, men i en helt annen betydning enn Weather Report - så er det nok riktig å si han sto i et visst gjeldsforhold til herrene Donald Fagen og Walter Becker.

Steely Dan har liksom aldri forstått hva en streit C-dur er. Legg sammen alle de mystiske akkordene Stevie Wonder leverer, gang dem med x i n'te potens, og du har Steely Dan. Sofistikert, er bare fornavnet.

Det desiderte høydepunkt har fått tittelen "Almost Gothic", mens det absolutte nadir i meningsløst flinkiseri nås med "Negative Girl". De sentrale blåserne denne gang heter forresten Chris Potter (sax) og Michael Leonhart (trompet).

Albumet er bra, men Steely Dan må finne seg i å ha satt sin egen standard. Har du lagd "Royal Scam" og "Aja"... vel - 2000-utgaven når ikke opp. Ikke fordi de spiller annerledes, enn si dårligere. For all del; dette låter strøkent. Låtene er bare ikke like bra som før. Så enkelt er det.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Grammy: U2, Steely Dan & Eminem

(22.02.01) Vi har vår Spellemann & Alarm, britene sin The Brits/Brats, svenskene sine Rockbjörner og hva de heter og ikke heter - men det kan herske liten tvil om hvilken musikkpris som henger høyest her i verden. Det er amerikanernes Grammy. I natt ble over 100 priser delt ut. Mest glitter ble strødd over Steely Dan, U2, Eminem og Foo Fighters.


Et døds-stilig band

(03.09.00) Jeg veit ikke hvem som fant det ut først, George Russell eller Miles Davis, at det gikk an å bruke alle toner i improvisasjon - uansett hvilken toneart låta går i. Steely Dan tar'n helt ut, og skriver kor-arrangement så tette at de omtrent fordrer at 13 vokalister synger hver sin tone i skalaen - samtidig. Disharmonisk? Poenget er at det funker; det er nok å låne øre til "Home At Last".


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.