Elastica: The Menace
Elastica har gjort det - igjen! Ikke på den måten Britney Spears heviser til (å slå opp med enda en kjæreste), men å rappe enda flere Wire-riff fra sistnevntes legendariske og geniforklarte debutalbum "Pink Flag". Men de har også klart å komme med et imponerende bra oppfølger-album til den seks år gamle debuten, til da tidenes raskest-selgende debut i UK.
Elastica er erfarne Wire-tjuver. Det begynte på deres andre singel, "Liner Up" fra '94. Dengang var det "I Am The Fly" (riktignok fra Wires andrealbum "Chairs Missing") som fikk unngjelde.
Bare et halvt år etter fulgte de opp med "Connection" - som nådde Top 60 i Statene - og som endte med at Wires publishere gikk til rettsak fordi keyboardsriffet var åpenbart rappa fra "Three Girl Rhumba".
På dette nye Elastica-albumet har de lånt bassgangen fra "Lowdown" på låta "Human", og til og med kredittert herrene Gilbert, Gotobed, Lewis og Newman! Court-experience?
Det har de imidlertid ikke gjort på "Nothing Stays The Same", som et trenet øre enkelt kan gjenkjenne fra Wires gitarriff på "Strange". Nå er riktignok dette det samme riffet som Velvet brukte på sin klassiske "Sister Ray", bortsett fra at betoninga er klin lik den stakkato framføringa som udødeligjorde Wire-låta (og som forøvrig REM gjorde en meget vellykka cover av på "Document 5" fra '87).
Men tilbake til The Menace. Det åpner frisk i "Maddog Goddam" og Justine Frischmann synger sexy som faan! Arrogant snyter hun ut "Don't need a credit card to make my charge complete", synth'en gulper ut småpervo oppstøt og bandet snadrer avgårde i et fett back-beat.
På "Generator" får twang-gitarene blande seg uhemma med farfisaorgelet, Justine og synger som en blanding av sveitsiske Kleenex og amerikanske B52's-jentene og bandet låter deffer'n 77!
Det får de god hjelp av Mark E. Smith til å fortsette med i neste, "How He Wrote Elastica Man". For Fall-huer, seffer'n en omskrivning av den 20 år gamle "How I Wrote Elastic Man". Men det er ikke den Fall-låta de har sampla...om jeg bare kom på hvilken...
Nok om det, "You're Arse, My Place" er en annen snæcksen og deilig forspill-låt, pumping n' stomping til stikkende, men disiplinerte gitarer, vokalen er frasert spartansk i mellom riffa, og Justine stønner slik altfor få har gjort det siden Debbie Harry.
De to tidligere omtalte Wire rip-off'ene, reddes for en stor del av nettopp Wire-riffene, selv om "Nothing Stays" er en nydelig poplåt, med et befriende løft i "Let us find, peace of mind - keep on check, there is no time".
De åler seg videre gjennom den sleipe og seige "Love Like Ours", før de igjen tar for seg etterlatenskapene etter før omtalte Mark E. Smiths overflødighetshorn og velsmurte munnlær på 80-tallet. Kompet skal jeg imidlertid ikke ta fra dem æren for, og dynamikken skal de definitivt kreditteres.
Avslutningslåta "Da Da Da", er identisk med tyske Trios hit på begynnelsen av 80-tallet. Og begynnelsen av sekvensen låter like så tysk-synth'sk som orginalen, med den enerverende Casio VL-1 rytmen i bånn, som ble solgt som en slags lommekalkulator med synth og rytmeboks for 700,- i 1981!
Den har tydeligvis, kommet på moten igjen. Den gang ble vi temmeliug fort lei lydutvalget, og bare de færreste våget å bruke rytmeboksen på skive, men dette er de oppvoksende generasjoner tydeligvis uvitende om. Eller de gir faan.
Uansett burde Elastica ha kredittert Trio for komposisjonen, selv om jeg registrerer at Krawinkel/Remmler er kredittert på Elasticas versjon i All Music Giudes oversikt.
Vi skal ikke se bort fra at Elastica havner i nye rettsaker for både dette og hint, selv om skiva i seg sjøl syder av masse erotisk og updated pop-punkrock.
Del på Facebook | Del på Bluesky