Kurt Rosenwinkel: The Enemies Of Energy

Da tar vi like godt sjansen og stikker haka fram: Den neste store gitaristen i kjølvannet etter Bill Frisell, Pat Metheny og John Scofield heter Kurt Rosenwinkel.


Vi har gjennom hans medvirkning i bl.a. Paul Motians Electric Bebop Band ant at det var noe ekstraordinært på gang, og med hans første cd på et stort selskap under eget navn kommer bekreftelsen.

Til tross for at det høres ut som om Rosenwinkel kommer fra et eller annet preusisk-talende land, er han født og oppvokst i Philadelphia, USA. Han begynte å spille som åtteåring, og leda eget band før han kom i tenåra. Første musikalske stoppested var rocken, og grunnen til at han tok en skarp venstresving i ung alder skal i stor grad tilskrives Pat Metheny. Den unge veteranens unike gitarspråk i grenselandet mellom alle sjangre har satt flere enn Rosenwinkel i gang med å finne sin egen løype.

Denne innspillinga er gjort, hvis opplysningene i omslaget er korrekte, allerede i 1996 og for meg er det ubegripelig at den har blitt holdt tilbake helt til nå. På den annen side er det en fin bekreftelse på at det Rosenwinkel holder på med ikke på noen måte går ut på dato. Dette er tidløs musikk som kan plukkes fram igjen om ti år for den sakens skyld, og stadig låte like frisk – nok et likhetstrekk med det bl.a. Metheny har skapt. Ellers er ikke likhetstrekkene så mange. Sjølsagt er det mulig å høre at Rosenwinkel har latt seg inspirere av alle de tre nevnte moderne gitarheltene, men både som låtskriver og solist har han allerede sitt eget uttrykk.

Bandet, som Rosenwinkel tross mange andre gjøremål har holdt sammen i lang tid, er en viktig faktor i hvordan han sjøl og musikken hans låter. Musikken er både intrikat og enkel, den er groovy, samtidig som den kan være innadvendt, den henter elementer både fra jazz, rock, etnisk musikk og annen samtidsmusikk – med andre ord musikk som har et høyst personlig stempel.

Trommeslager Jeff Ballard, tangentmann Scott Kinsey, bassist Ben Street og tenorsaksofonist Mark Turner utgjør Rosenwinkels svært så homogene band, og mutters aleine har Rosenwinkel greid å gi etnisk musikk nok et nytt ansikt med sin ”The Polish Song” – akustisk gitar og vokal på et spontan-språk Rosenwinkel mener må være polsk. Etnisk musikk vil aldri bli det samme etter dette!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jazz for deg som ikke liker jazz

(31.07.24) Produsenten Andy Allan har også styrt lyden for Portishead og Massive Attack. Ikke la deg stoppe av at dette er instrumentalmusikk, for Slowly Rolling Camera er jazz på en helt annen måte.


Pat Metheny til Oslo Jazzfestival 2022

(24.08.21) 23. august neste år. Pat Metheny Trio i Oslo Konserthus.


Håkon Kornstad Trio has gone international

(21.07.01) (Molde/Fire Flate/PULS): For to år siden var jeg på konsert med Håkon Kornstad Trio, og det var en opplevelse med klare erotiske undertoner. Jeg har ikke helt det samme forholdet til Pat Metheny, men gledet meg ikke noe mindre av den grunn.


Silje Nergaard: Well-crafted pop and jazz

(21.07.01) (Molde/Fire Flate/PULS): By any standards, Pat Metheny’s participation in this year’s festival has been extraordinary. Nine concerts in five days, plus a two-hour workshop where the guitarist spoke with both warm, often humorous eloquence and penetrating intelligence, provided ample evidence of this wonderful musician’s seemingly insatiable hunger to play.


...some of the very best music I’ve heard in many a year!

(19.07.01) (Molde/Fire Flate/PULS): Mid-way through this electrifying set, which received a standing ovation at the end, Pat Metheny revealed how much he had always wanted to play with Arild Andersen. In fact, Metheny should have been the guitarist on the bassist’s now-legendary ECM “A Molde Concert” release of 1981, but touring commitments in America at the time led to Bill Frisell getting the gig (and his first appearance on ECM).


...and she looks like a million dollars

(17.07.01) (Molde/Fire Flate/PULS): As anyone who has visited her shop Bare Jazz in Oslo will know, Bodil Niska is one of the most committed and knowledgeable jazz enthusiasts you could ever hope to meet. And as anyone who has heard her various modern mainstream recordings on tenor sax will testify, Bodil can play - and then some. And, yes, this lady from the Far North of Norway looks like a million dollars.


Møt Pat Metheny - Moldes 'Artist in Residence'

(16.07.01) (Molde/Fire Flate/PULS): - Om ikke dette blir særdeles hardt arbeid? Tvert imot! Sannheten er at jeg ser på dette som en ny type ferie! Det er en nytelse å være i Molde! Fire Flate/PULS møter Pat Metheny. Han er elendig kledd for anledninga, men den saken lar vi ligge i denne omgang. Hils på sjølveste sjefen under årets Moldejazz – artist in residence; Mr. Pat Metheny. Han tar det tilsynelatende på hæl’n – men noe forteller oss at han er særdeles godt forberedt. I løpet av fem dager skal han spille seks konserter. (NB! Nettlesere! PULS styrte festivalavisa Fire Flate under årets Molde-festival; derav noen små "tidsforskyvelser" i vår dekning.)


Metheny x 6 i Molde!

(28.03.01) Om man leiter i dagens jazzverden etter ett #1-navn kommer man ikke nærmere enn til Chick Corea - eller no' sånt - skreiv vi da Molde Jazzfestival i fjor hadde hyra pianomesteren som Artist In Residence. Og som en god nummer 2...? I det racet befinner så avgjort gitaristen Pat Metheny seg. I år spiller han med seks forskjellige band i Molde!


Pat Metheny til Molde

(13.01.01) Moldejazz har sikra seg kanskje den største stjerna på jazzhimmelen som såkalt "Artist In Residence" til sommerens festival. Metheny, som har rukket å bli 46 år, blir værende hele uka og skal spille en rekke konserter.


Pat Metheny: Trio-Live

(22.12.00) De siste par åra har Pat Metheny brukt mye av sin energi sammen med en trio som har lagt verden for sine føtter. Vi får være med på triumfferden gjennom denne dobbelt-cden innspilt på de fleste kontinenter.


Lyle Mays: Solo - Improvisations For Expanded Piano

(12.07.00) 46 år gamle Lyle Mays har i rundt 25 år vært blant de viktigste og mest innflytelsesrike tangentmenn og lydskapere i greneselandet mellom jazz og andre moderne uttrykk i egenskap av å være Pat Methenys høyre hånd - om ikke ennå mer. Med denne soloutflukten får vi i større grad enn noensinne vite hvem Lyle Mays er og at både han sjøl og vi inviteres med på en spennende oppdagelsesferd er hevet over tvil.


Pat Metheny: Trio 99>00

(24.02.00) Pat Metheny er en av jazzens største suksesshistorier. Hvordan man enn snur og vender på det har han oppnådd sin enorme suksess ved hjelp av kvalitet i alt han har foretatt seg. Hans nye trioinnspilling bekrefter inntrykket.


Pat Metheny: A Map Of The World

(09.12.99) Ett uvanlig skritt kanskje, men likevel: Herved anbefales en film jeg ikke har sett. Årsak: Hvis den er tilnærmelsesvis så vakker som musikken Pat Metheny har skrevet til den og spiller i den, så den bare være bra.


Jim Beard: Ad.Vo.Cate

(17.11.99) Det siste tiåret har en rekke ”talentspeidere” skjønt at det å ha Jim Beard med på laget ville bety et stort pluss reint musikalsk. Tangentvirtuosen har bidratt både live og på cd hos folk som Wayne Shorter, Pat Metheny, John Scofield, John McLaughlin, Mike Stern og saksofonisten Bill Evans – stort bedre attest er det ikke mulig å få.


David Bowie: 'Hours...

(28.09.99) Har du hørt den nydelige sangen David Bowie lagde sammen med gitaristen Pat Metheny, ”This Is Not America”? Akkurat den stemninga hviler over åpningskuttet og førstesingelen, ”Thursday’s Child”. Og lenger unna Tin Machine har han vel neppe vært i sin karriere?


Jim Hall & Pat Metheny: Jim Hall & Pat Metheny

(06.05.99) Pat Metheny er i manges ører vurdert som den ledende moderne gitaristen. Jim Hall har i årevis vært Methenys inspirator og læremester. Når de to endelig har bestemt seg for å sette hverandre musikalsk stevne, kan det umulig gå galt.


Gary Burton: Like Minds

(22.01.99) Vibrafonisten Gary Burton, pianisten Chick Corea, trommeslageren Roy Haynes, bassisten Dave Holland og gitaristen Pat Metheny er hver for seg noen av verdens aller mest utrykksfulle, personlige og dyktige jazzmusikanter. Her har Burton greid å samle laget for aller første gang, og resultatet har blitt akkurat så strålende som man kunne ha lov til å håpe på.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.