Kjekk Beck
Han er en av vår tids største entertainere; det er det på ingen måte noen grunn til å legge skjul på. Dessverre kom dette bare delvis til sin rett i det kjølige lokalet denne kvelden. Den vanligvis så spretne mannen var roligere enn vanlig, og tross godt repertoar, var låtene skjemmet av et gjennomgående buldrende diskanthelvete.
Beck / /
Cold Brains åpner showet. Beck ser ut til å ha funnet tilbake til slacker-røttene igjen, iført fillete dongeri og utvaska t-skjorte. Med kassegitaren kler han slikt bedre enn mange andre, og når den første delen av settet består av noen av de beste nestenakustiske låtene han har, lar man seg lett sjarmere.
På den minimalistiske, dog drepende fengende footstomper-bluesen One Foot In The Grave, klapper folket overivrig takten som på et heseblesende vekkelsesmøte, mens Nobodys Fault But My Own skaper upåklagelig stillhet. Beck får taket på publikum med kun gitar og sytende stemme. Vi er henført. Men det varer dessverre ikke så lenge.
Etter hvert skal naturligvis Becks noe vridde soulfunk og grunge-rap sette fyr på salen. Men det er så bitende kaldt i hallen. Og allerede der stikkes en stygg kjepp i hjulet. Men Beck er i selskap med ti andre på scenen, og saker og ting burde ligge til rette for riktig festivitas. Der har vi det andre.
Bare delvis sørger dette bortimot storbandliknende laget for kokende stemning. Man hører riktignok at det er
Jeg liker Beck. Veldig godt. Både på plate og i konsertutgave. Men jeg liker han best når den fantastiske artisten Beck virkelig oser av selvsikkerhet, og dansetrinnene og kjeften hans er frekk og ledig. Jeg liker musikken best når den fremføres med vitalitet og fett lydbilde, når instrumentene er mulig å skille fra hverandre, og de deilige detaljene kommer til sin rett.
Dessverre ble vi snytt for det denne gangen. Beck låt sjelden fett og dansingen hans sprutet aldri skikkelig. Alt var bare helt greit kjekt.
Del på Facebook | Del på Bluesky