Finn roen med Shearwater

Musikkk for den kresne elsker av kammer-indie pop/rock.


De har holdt det gående siden årtusenskiftet, men jeg velger å gå enda lengre tilbake i tid for å finne relevante, helt åpenbare musikalske røtter. Vi skal til Japan, glamrock (!) og synthpop-bandet som kom til verden i London i 1974.

Bandet ble fronta av vokalisten David Sylvian, men dette viste seg virkelig å være en kvartett med fire likeverdige medlemmer – Mick Karn (bass), Steve Jansen (trommer), Richard Barbieri (keyboards).

Japan utvikla seg etter hvert i retning adskillig mer stillferdig kunst-pop/rock. Etter at bandet ble oppløst, gikk Jansen og Barbieri sammen under navnet The Dolphin Brothers. I 1989 materialiserte samarbeidet mellom de opprinnelige Japan-medlemmene seg i smått fantastiske «Rain Tree Crow», som dessverre bare ga ut dette ene, selvtitulerte albumet.

Vi snakker helt nede-musikk, ikke ulikt den retninga Beth Orton går i på «The Grand Above».

Vokalisten i Shearwater, Jonathan Meiburgh, synger ikke helt ulikt David Sylvian – med én stor forskjell. Der Sylvian boltrer seg i et relativt dypt stemmeleie, liker Meiburgh seg som oftest høyt der oppe, i falsett. Men han kan prestere på Sylvian-vis, som i nydelige «Anamnesia». Fellesnevneren er mykt, mykere, mykest.

Siden oppstarten i 1999 har Shearwater hatt ikke mindre enn 19 forskjellige medlemmer, hele tida under kyndig ledelse av multi-instrumentalisten, vokalisten og låtskriveren Jonathan Meiburgh.

De kan skeie ut i mer støyende saker, illustrerende nok i «The Only Sound I’m Afraid of», men mest er dette luftige greier. God plass til lyden av ståbass, og ikke minst til renessanse for klarinetten, denne mykeste lyden av alle medlemmene i treblåserfamilien – også det for øvrig i takt med Beth Orton (og Sondre Lerche, skal vi høre litt seinere i høst).

«The New World» byr på ni låter, men det synes meningsløst å omtale albumet stykkevis og delt. Dette er definitivt en helhet, med pop-melodiske høydepunkt i «Daydream Unbeliever» og «Slugs in the Marigolds».



Del på Facebook | Del på Bluesky

Magisk kveld med Alessandro Cortini

(18.09.26) Seks ganger har jeg hatt gleden av å se Alessandro Cortini live. Fem runder med Nine Inch Nails (første gang jeg så dem var uten han) og nå på Rockefeller som solo artist. Hele «NATI INFINITI» (2024) skulle vi få servert denne kvelden.


Westside Cowboy – herlig tradisjonelt

(17.09.26) De pløyer ikke ny mark, men forvalter den enkle tradisjonsrocken på elegant vis.


Macklemore og Ed Sheeran - hva nå?

(16.09.26) Macklemore er ute av Ed Sheerans amerikanske stadionturné etter sine uttalelser om Palestina. Nå har flere andre artister forlatt turneen i solidaritet. Det som skulle være en av årets største popturneer har utviklet seg til en konflikt om kunstnerisk frihet, politiske ytringer, og hvem som egentlig bestemmer hva som kan sies fra en konsertscene.


The Jayhawks garanterer for kvalitet

(15.09.26) Det er ikke veldig mange som utøver voksen-pop på så elegant vis som The Jayhawks.


Hiromi - pianist av en annen verden

(13.09.26) Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.


The Meffs til topps på Pstereo!

(11.09.26) Pstereo ser ut til å være i ferd med å "finne seg sjæl". Unge og ukjente band og navn dominerer.