Finn roen med Shearwater

Musikkk for den kresne elsker av kammer-indie pop/rock.


De har holdt det gående siden årtusenskiftet, men jeg velger å gå enda lengre tilbake i tid for å finne relevante, helt åpenbare musikalske røtter. Vi skal til Japan, glamrock (!) og synthpop-bandet som kom til verden i London i 1974.

Bandet ble fronta av vokalisten David Sylvian, men dette viste seg virkelig å være en kvartett med fire likeverdige medlemmer – Mick Karn (bass), Steve Jansen (trommer), Richard Barbieri (keyboards).

Japan utvikla seg etter hvert i retning adskillig mer stillferdig kunst-pop/rock. Etter at bandet ble oppløst, gikk Jansen og Barbieri sammen under navnet The Dolphin Brothers. I 1989 materialiserte samarbeidet mellom de opprinnelige Japan-medlemmene seg i smått fantastiske «Rain Tree Crow», som dessverre bare ga ut dette ene, selvtitulerte albumet.

Vi snakker helt nede-musikk, ikke ulikt den retninga Beth Orton går i på «The Grand Above».

Vokalisten i Shearwater, Jonathan Meiburgh, synger ikke helt ulikt David Sylvian – med én stor forskjell. Der Sylvian boltrer seg i et relativt dypt stemmeleie, liker Meiburgh seg som oftest høyt der oppe, i falsett. Men han kan prestere på Sylvian-vis, som i nydelige «Anamnesia». Fellesnevneren er mykt, mykere, mykest.

Siden oppstarten i 1999 har Shearwater hatt ikke mindre enn 19 forskjellige medlemmer, hele tida under kyndig ledelse av multi-instrumentalisten, vokalisten og låtskriveren Jonathan Meiburgh.

De kan skeie ut i mer støyende saker, illustrerende nok i «The Only Sound I’m Afraid of», men mest er dette luftige greier. God plass til lyden av ståbass, og ikke minst til renessanse for klarinetten, denne mykeste lyden av alle medlemmene i treblåserfamilien – også det for øvrig i takt med Beth Orton (og Sondre Lerche, skal vi høre litt seinere i høst).

«The New World» byr på ni låter, men det synes meningsløst å omtale albumet stykkevis og delt. Dette er definitivt en helhet, med pop-melodiske høydepunkt i «Daydream Unbeliever» og «Slugs in the Marigolds».



Del på Facebook | Del på Bluesky

Stones Throw låter fortsatt som framtiden

(06.10.26) I 2026 fyller verdens kanskje mest elskelige plateselskap 30 år. Har du ennå ikke oppdaget det, er tiden definitivt inne.


En forsmak - The Impossible Green

(05.10.26) The Impossible Green lager enkel, lytteverdig, "så komplisert at det høres enkelt ut"-musikk.


Meshell Ndegeocello strekker i fortiden

(04.10.26) Meshell Ndegeocello river klassikerne fra hverandre, og bygger dem opp på nytt.


Europe, as - for ei gladskive!

(03.10.26) Stemmen til Tempest er enorm og Norums fingre produserer de råeste, tøffeste og mest intense riffene. Her finnes ikke én kjedelig eller intetsigende låt.


GURO graver seg ned til røttene

(02.10.26) Ti år etter debutalbumet "Du har mæ" er GURO tilbake med sitt andre studioalbum. Roots er en tittel som sitter usedvanlig godt, for dette er en plate som både musikalsk og tematisk graver i røttene, både i familie, kjærlighet og tilhørighet.


brenn. - er de kanskje litt forsiktige?

(30.09.26) Pønk, pop og rock. Sjarmen er der fortsatt, og de skjønner åpenbart godt hva de holder på med.