Finn roen med Shearwater

Musikkk for den kresne elsker av kammer-indie pop/rock.


De har holdt det gående siden årtusenskiftet, men jeg velger å gå enda lengre tilbake i tid for å finne relevante, helt åpenbare musikalske røtter. Vi skal til Japan, glamrock (!) og synthpop-bandet som kom til verden i London i 1974.

Bandet ble fronta av vokalisten David Sylvian, men dette viste seg virkelig å være en kvartett med fire likeverdige medlemmer – Mick Karn (bass), Steve Jansen (trommer), Richard Barbieri (keyboards).

Japan utvikla seg etter hvert i retning adskillig mer stillferdig kunst-pop/rock. Etter at bandet ble oppløst, gikk Jansen og Barbieri sammen under navnet The Dolphin Brothers. I 1989 materialiserte samarbeidet mellom de opprinnelige Japan-medlemmene seg i smått fantastiske «Rain Tree Crow», som dessverre bare ga ut dette ene, selvtitulerte albumet.

Vi snakker helt nede-musikk, ikke ulikt den retninga Beth Orton går i på «The Grand Above».

Vokalisten i Shearwater, Jonathan Meiburgh, synger ikke helt ulikt David Sylvian – med én stor forskjell. Der Sylvian boltrer seg i et relativt dypt stemmeleie, liker Meiburgh seg som oftest høyt der oppe, i falsett. Men han kan prestere på Sylvian-vis, som i nydelige «Anamnesia». Fellesnevneren er mykt, mykere, mykest.

Siden oppstarten i 1999 har Shearwater hatt ikke mindre enn 19 forskjellige medlemmer, hele tida under kyndig ledelse av multi-instrumentalisten, vokalisten og låtskriveren Jonathan Meiburgh.

De kan skeie ut i mer støyende saker, illustrerende nok i «The Only Sound I’m Afraid of», men mest er dette luftige greier. God plass til lyden av ståbass, og ikke minst til renessanse for klarinetten, denne mykeste lyden av alle medlemmene i treblåserfamilien – også det for øvrig i takt med Beth Orton (og Sondre Lerche, skal vi høre litt seinere i høst).

«The New World» byr på ni låter, men det synes meningsløst å omtale albumet stykkevis og delt. Dette er definitivt en helhet, med pop-melodiske høydepunkt i «Daydream Unbeliever» og «Slugs in the Marigolds».



Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.


Haken mangler en gitar ...

(22.10.26) «Flinkisprog» kalte progdama det, og det er absolutt en passende betegnelse - for de er himla dyktige.