Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

NY hardcore tromme-mettall

Brutale-men-melodiske trommer har vært en god identifikasjon på NY metal for meg. Striking 13 låter som NY hardcore låt i gamle dager. Tungt, seigt, groovy, heftige riff og sjuke trommer.


Striking 13 / John Dee / 16.07.26


Bandet består av Aaron Michael Levario (vokal), Cary Singman (gitar), Kyle Kret (bass) og Brent Terry (trommer). Publikum digga. Dette var den perfekte begynnelsen på det som skulle bli en kremkveld i mettallens tegn.

Låtmaterialet var imponerende. Stor variasjon og bredde, de hørtes ut som et band som hadde spilt sammen i årevis og hadde en solid diskografi å velge fra. Overraskelsen var derfor stor da jeg fant ut at Striking 13 er fra California, en stat som generelt serverer mer surfepunk enn trommegalskap. Enda mer overraskende var det at bandet bare har spelt sammen siden 2024, har gitt ut én singel, kun spilt en håndfull konserter og er helt i startgropa på det som kan bli en lang, hardtslående og melodisk karriere!

Dog er de produsert av Billy Graziadei fra nettopp Biohazard som kan forklare hvorfor de låter så fett. Og det er bare å glede seg til fortsettelsen til Striking 13!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Wilco er lyden av sommer

(14.08.26) Hvis du vil smake på den gode sommerfølelsen, kan du putte jordbær i munnen. Og når du er mett, kan du fylle på med Wilco i ørene.


Geese viste seg hypen verdig

(14.08.26) Bunnsolid håndverk og maktdemonstrasjoner fra Nick Cave og hans gjeng og Wilco tok nok mest oppmerksomhet hos et meget voksent publikum på en usedvanlig sterk enkeltdag under Øyafestivalens andre dag i Tøyenparken. For oss var det likevel mer tidsriktige artister som Geese og Blood Orange som ga mest energi og festet seg i hjerteroten. Geese viste seg mer enn hypen verdig, og vil etter all sannsynlighet stå igjen som undertegnedes beste opplevelse i Tøyenparken 2026 med sin tøyelige, angstfylte indierock.


Komplett galskap forkledt som J-Pop

(13.08.26) Dette er nok noe av det rareste jeg har hørt på et par tiår. Jeg hører elementer av det jeg antar er J-Pop, men det aller meste minner om en schizofren blanding av alt jeg har hørt av skiver og konserter de siste to årene.


Cortex-klimaks med Nels Cline!

(13.08.26) Det så lenge ut til å skjære seg, men så kom han likevel – Nels Cline! Og hvorfor ikke, når Wilco så allikevel befinner seg i området rundt Tøyenparken?


… og nå med Johan Lindström!

(13.08.26) ”For jazza til en rockfestival, for rocka til en jazzfestival”, mente Gard Nilssen – og henviste til en ganske gjengs oppfatning av bandets musikk. Jeg velger å kalle dette allværsmusikk – like passende på både rock- og jazzfestivaler.


Onsdag på Øya - mye mer enn The Cure

(13.08.26) Mye handlet naturlig nok om The Cures høymesse og slagerparade i Amfiet på Øyafestivalens første dag. Det var imidlertid også mye annet fint hvor franske Oklou nok gjorde mest inntrykk på denne anmelderen med sin følsomme, futuristiske electropop. Dove Ellis og Amyl and The Sniffers leverte også gode sett, og Fuzzycat Organ Quartet viste lovende takter.