Kremkveld med Biohazard!

Biohazard i 2026 er like tajt og rått som det alltid har vært, og i et lite lokale som John Dee er det nesten som om kompisene dine har konsert i garasjen og har invitert deg.

---

Biohazard / John Dee / 16.07.26

Av Siri Bjoner // 20.07.26

---

Før Korn (1993), før Pantera fant Phil Anselmo og hoppet fra glam til metal (1988), før Machine Head (1991) og System of a Down (1994) og Helmet (1989) og Linkin Park (1996), før nü-metal ble et begrep, dukket Biohazard opp i Brooklyn, NY og ble en av de store inspirasjonskildene til de nye genrene som kom ut fra denne underlige sammensmeltingen av hardcore og hiphop.

Andreskiva til Biohazard var «Urban Discipline» (1992), og den tok musikkverdenen med storm. De fulgte opp med «State of the World Address» (1994) og besøkte Norge tre ganger de neste fire årene – og jeg var heldig nok til å få med meg alle konsertene. Jeg hadde vel aldri opplevd noe band som greide kunststykket å kombinere de mest brutale trommer, fete riff, totalt uforutsigbar vokal og melodier som sendte nakkehåra alle ville veier.

De slapp «Divided We Fall» i fjor høst, med originalbesetningen, og det var som om de siste tretti årene forsvant. Skiva var like kompromissløst brutal som musikken de ga oss på nittitallet. Gledet jeg meg til konserten da den ble annonsert? Oh yes!

Sommerkvelden var heit og tung, og Evan Seinfeld (vokal, bass), Billy Graziadei (vokal, gitar), Bobby Hambel (gitar) og Danny Schuler (trommer) gjorde den enda heitere og tyngre. Ingen turte bli stående da vi ble kommandert til å sitte. Denne kvelden var det helt klart kvalitet over kvantitet, og om jeg var i tvil hvor bra «Divided» er i forhold til «Urban», så gled låtene nærmest sømløst over i hverandre.

Energien fra nittitallet var der. Spilleglede er litt feil ord, dette er en kvartett som bare oser hardthardhardt. Riffene er så rå og sitter like hardt som trommingen til Schuler, energien fra scenen gjenspeiler seg blant publikum. Noen stage divere var det også. Bandet syntes tilsynelatende at det var helt fett å ha publikummere på scenen, og både Seinfeld og Graziadei sto på barrikadene og spilte og sang.

Nå er ikke jeg noen tilhenger av å skrive noe om utseendet til folk, men jeg er rimelig sikker på at ingen i lokalet denne kvelden var mer veltrent enn 58-årige Seinfeld. Behagelig lite skravling fra publikum økte konsertopplevelsen, og da de beordret lydmannen til å slå av alt lys og publikum til å tenne mobillysene sine – stort.

Mettall på John Dee er alltid avsindig moro, sjukt kaotisk og jeg aner aldri om jeg har et eneste fungerende bilde i kamera når jeg drar hjem. I motsetning til hu som fikk Graziadei til å ta selfie med seg mens Seinfeld skravlet mellom låter. Biohazard i 2026 er like tajt og rått som det alltid har vært, og i et lite lokale som John Dee er det nesten som om kompisene dine har konsert i garasjen og har invitert deg. Bortsett fra at kompisene dine neppe speller beinhard NY-hardcore.

Noen gjenhør er bedre enn andre. De som gikk glipp av denne runden med Biohazard bør angre seg, for dette var like tøft, intenst, brutalt og morsomt som de siste gangene jeg så dem. Hvilken fantastiske avslutning på en kremkveld! Og når hele tourcrewet samlet seg om mikrofonene til «Hold My Own» var det knapt et tørt øye (les: t-skjorte) i salen.

Låtliste: Urban Discipline // Shades of Grey // Fuck the System // Wrong Side of the Tracks // Forsaken // Black and White and Red All Over // Eyes on Six // Five Blocks to the Subway // Fight to Be Free // We're Only Gonna Die (From Our Own Arrogance) (Bad Religion cover) // Punishment (with Sal Lococo on Co-Vocals and Mike Pucciarelli on bass, both of Sworn Enemy) // Hold My Own (with tour-crew and supporting-acts on stage)

---

Del på Facebook | Del på Bluesky