Ett skritt til siden og langt tilbake til røttene for The Black Keys

«Delta Kream» er et coveralbum av klassikere fra sjangeren Hill Country blues, som ikke må forveksles med Delta blues, men som allikevel hører til Mississippi blues. Vi snakker trang sjanger her. Hill Country er fri for munnspill (takk for det), bra med slide-gitar og kjører dronestil med repetisjoner av samme komp og akkord. Det blir sagt at Hill Country forble bønder mens Delta dro på turné.


Til vanlig spiller vokalist og gitarist Dan Auerbach og partner in crime trommis Patrick Carney dirt/blues/garage-rock. Bandet fikk spesielt mye oppmerksomhet rundt skiva «El Camino» fra 2011, med «Lonely Boy» som sin store hit. Med sitt nye album reiser The Black Keys tilbake til røttene, og gjør egne versjoner av deres store forbilder - som Junior Kimbrough og R.L. Burnside.

«Poor Boy A Long Way From Home» er definitivt det mest fengende, få fot-sporet på skiva, med raskt komp, skiftende soloer og repeterende, minimalistisk tekst. Låta finnes, som mange andre blues-låter, i mange ulike melodi- og tekstvarianter, som for eksempel i en ganske annen versjon av Jeff Buckley. På lik linje med singelslippet «Crawling Kingsnake», som The Doors inkluderte på «L.A. Woman».

«Coal Black Mattie» er shake’ ass-låta og minner om Slim Harpos «Shake Your Hips» som for mange er kjent fra «Exile On Main St.» med Rolling Stones. Og mye i «Delta Kream» har fellestrekk med klassikeren til Stones - det kan selvfølgelig ikke måle seg, men noen felles følelser vekkes gjennom skiva.

Selve albumet er spilt inn over to ettermiddager, uten øving, sammen med tidligere backingmusikere av tilhørende helter. Ekstra sjarmerende er at de teller opp, tester og småprater innimellom. Men misforstå meg rett, dette låter ikke som garasje-demo-opptak, det er rent og stødig og velprodusert. Auerbachs stemme og produksjon bærer bra. Spesielt på albumets aller fineste låt, «Stay All Night», hvor Auerbach synger deg rett i seng, og da mener jeg ikke i søvn. Hans lett raspende stemme og den seige stødige beaten insinuerer en riktig så fin natt.

Ønske-LP fra The Black Keys er ikke en cover bluesplate, men det kan funke greit som ventespor for et framtidig prosjekt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Black Keys på tomgang

(09.05.26) Lille speil på veggen der, hvem er det mest slitne og giddalause bandet i verden her?


Vi har hørt Sondre Lerches «Acrobats”

(21.06.26) Sondre Lerche greide ikke lenger å sitte helt aleine med albumet han går svanger med. Ergo ble PULS bedt på en eksklusiv forhåndslytt.


Feelgood med Cardigans, Faithless og Moyka

(20.06.26) Pinlig karaoke med Cee Lo Green fikk heldigvis ikke skygge for smakfulle sett fra Faithless, The Cardigans og Moyka.


Olivia Rodrigo feat. Robert Smith

(18.06.26) Pur pop. Fullstendig uten andre hensikter enn å underholde. Gjør det noe?


Kraftskive fra Evanescence

(17.06.26) Og dævven, om ikke ei anti-Trumpsk skive fra et powerpopband skulle bli så suverent bra. Tenke seg til at noe så positivt skulle komme ut av den oransje goblinen.


Energisk fusjon av synthpop og oi

(17.06.26) Gjengvokal, synthpop og oi i skjønn forening splittet hardcore- og punkpublikummet timer før Norge slo Irak da Edmonton, Canadas Home Front gjestet Norge for aller første gang. Enten sang man med og digget vilt eller så gikk man etter en stund da man opplevde det hele for generisk. Energisk var det i hvert fall - og hardt og skjærende.


Sjitkult med Dogstar

(14.06.26) Dette er ikke et band som speller for å tjene store summer eller bli superstjerner, jeg kan se for meg at de jammer i en halvåpen garasje mens de skravler om løst og fast, som på film.