Veldig amerikansk, super skotsk indie
Gitaren som bærebjelke, historien i sentrum og en vokal som sprekker akkurat nok til at du tror på den.
Dette er et album som gir deg en klassisk historie. Gutt møter jente, gutt blir forelsket, gutt elsker, gutt blir såret og gutt må ha trøst og nærhet, gutt går videre i livet med hodet hevet, klok av skade.
Callum Battie gir ut sitt tredje studioalbum "Indi". Til å være skotsk, leverer han mer enn noen gang i imponerende pur amerikansk stil, både når det kommer til tekst og utrykk. Tekstene er rett frem og emosjonelle, og gitarene ligger tydelig i front. Dette er ikke subtil indiepop, det er melodidrevet, gitarbasert rock med tydelig fokus.
Albumet byr på jagende låter med høyt tempo, dvelende filosofiske låter som ønsker å mane til ettertanke og rolige ballader som kanskje får deg til å tilte hodet litt på skakke og sukke litt sårt. Det er så godt som en amerikansk historie kan forbli. Tematikken er velkjent; kjærlighet, tap og det å samle seg selv igjen. Men han formidler det med nok overbevisning til at det ikke føles påtatt. Dette er godt, tradisjonelt håndverk.
Innimellom gitarlåtene får vi en vakker pianoballade:
Det er vanskelig å ikke tenke på Bruce Springsteen og Bryan Adams når jeg hører på Beattie (og tidvis synger han på prikken likt Bono - red.). Ikke fordi han kopierer dem, men fordi han skriver i den samme tradisjonen; gitaren som bærebjelke, historien i sentrum og en vokal som sprekker akkurat nok til at du tror på den. Det finnes en landeveisfølelse her, en lengsel etter noe større, og en tro på at kjærlighet som det er verdt å synge høyt om.
Del på Facebook | Del på Bluesky