Sviir - en sann svir!

Et adrenalinskudd? Ja, helt opplagt. Sviir spiller seg rett inn i toppsjiktet i norsk rock.


«Norsk rock har fått et nytt adrenalinskudd!» lover promoen, og da får man vel sjekke om det stemmer. Beskrivelsen lukter jo litt postpønk, og jeg likte tross alt Kristi Brud. «Sitter på et venterom» kommer på i det min amerikanske trommiskompis poster «Waiting Room» (Fugazi, 1989) - og der er litt inspirasjon, kanskje?

Egentlig bør man begynne med siste låta. «Bikkja» har en fantastisk tekst som raskt kan misoppfattes dersom man bare setter skiva på øra og ikke sjekker låttitler og slikt.

I det hele tatt er tekstene rimelig tøffe og til dels gjenkjennbare. Raga, tenker jeg. Et snev av Jokke. Ganske sikkert er det at Sviir følger god, norsk rocketradisjon. Dette er skikkelig kult, og jeg er egentlig litt småsur for at jeg ikke får kommet på sleppefesten på Last Train i slutten av januar. Jeg mistenker at energien fra scena er helt absurd intens! Men det blir nok flere muligheter.

«HMK» har en helt rå saksofon (takk, Marie Færevaag!) og det er kanskje der jeg ble skikkelig hekta på Sviir. Jeg digger som kjent god sax. Jeg måtte dobbeltsjekke at det ikke var to gitarer, for dette er heftig. «Norsk rock, postgrunge, tung rock, punk, stoner og til og med metal» skriver de selv, og ja. «Norsk rock» er absolutt en god genrebetegnelse.

Adrenalinskudd? Jepp, skiva oppfyller helt klart lovnaden. Frode Ystgaard Lie (trommer), Sindre Bakker Tysdal (gitar og vokal) og Geir Olsen (bass) har bedrevet DIY-råkk siden 2022 og dette er deres første ikke-selvutgitte skive. Tysdal har god diksjon og en knakandes god rockestemme, så her trengs ingen tekstark for å skjønne hva han synger. Gitaren er råfet, og det høres nesten ut som om det tidvis er to. Bassen og trommene låter suverent, i det hele tatt er dette ei knallgod skive og en super start på årets utgivelser!

«Det eneste jeg vet // det føles jævlig bra // det eneste jeg kan // legge til, ikke trekke fra»

Sånn rent bortsett fra at 2026 tilsynelatende er året jeg ikke kommer meg på de feteste konsertene, så må jeg bare gjenta meg selv: Har det noensinne vært så mange bra norske rockeband? Jeg tror faktisk ikke det!

Låtliste: Inneklemt dag // 18 til fest // Natta // Nostalgi // La meg være i fred // Feil sted til feil tid // HMK // Vil bare ha en klem // Bikkja

(Albumet slippes fredag 16. januar.)


Del på Facebook | Del på Bluesky

Heidundrande tøft fra Rozario

(18.02.26) Imponerende vokal, fete riff, perfekt tromming, drivende låter med gode tekster. Rozaria i et nøtteskall.


CC Cowboys – et slags perpetuum mobile

(16.02.26) Er CC Cowboys stadig et relevant band? Ja – Magnus Grønneberg & Co har en bemerkelsesverdig stayerevne.


Solgløtt fra Marte Eberson

(15.02.26) Akkurat idet januar går over i februar, når mørket fortsatt er tungt, men likevel bærer i seg en stripe av lys og håp, da slipper Marte Eberson albumet «Lights From the Ocean». Hun byr oss opp til dans i havets rytmer: bølgende og bevegelige, i stadig veksling mellom ro og uro, lys og mørke.


Hva fant Morten Abel i arkivet sitt?

(14.02.26) På engelsk igjen, og en liten dæsj arabisk sang og resitasjon. Holder en av norsk popmusikks aller flinkeste melodisnekkere koken?


Veldig amerikansk, super skotsk indie

(11.02.26) Gitaren som bærebjelke, historien i sentrum og en vokal som sprekker akkurat nok til at du tror på den.


Sårt og skrålende Wednesday

(09.02.26) Med skringrende skarp gitarstøy, power akkorder, skrik og sår twang ga Asheville, North- Carolina- kvintetten Wednesday valuta for pengene til et forhåndsutsolgt Parkteatret i Oslo.