Amorphis - prog på alvor

Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Som alltid litt seint ute til festen, men heldigvis ikke for sein. Amorphis imponerte stort som oppvarming til Arch Enemy. Sjelden gidder jeg løpe fra sideinngangen til hovedinngangen for å få med meg mest mulig av konserten av et (for meg) totalt ukjent band.

Og jeg har gått og digga «Tales from the Thousand Lakes» (1994), og da særlig «Black Winter Day» siden den kvelden. Tenk at jeg ikke sjekka de nyeste utgivelsene deres, og dermed fant jeg ut at de slapp «Borderland» i høst. Jeg må jo bare innrømme – den har gått meg varm i skauen de siste dagene.

«Bones» minner veldig om Fight the Fight og da er det kanskje ikke rart at jeg er hekta på disse finnene. «Fog to Fog» vrir, vender og bukter seg som Kalevala gjør og er nok den mest spilte låta på skiva for min del. Sånn bortsett fra «The Lantern», da. Som er så mektig at jeg sikkert blir en halvmeter høyere der jeg trasker i frossen mose.

Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert. «Borderland» er femtende skiva til Helsinki-bandet, og jeg gleder meg til å ta fatt på resten av diskografien deres.

Det forekommer meg at Tomi Joutsen (vokal), Esa Holopainen og Tomi Koivusaari (gitar), Jan Rechberger (trommer), Olli-Pekka Laine (bass) og Santeri Kallio (keyboards) har produsert mye bra musikk og forhåpentligvis kommer til å fortsette med det.

Låtliste: The Circle // Bones // Dancing Shadow // Fog to Fog // The Strange // Tempest // Light and Shadow // The Lantern // Borderland // Despair


Del på Facebook | Del på Bluesky

Finland har så mye mer enn bare tusen sjøer!

(26.11.25) Fra ren dødmetall til mer gothdeathdoom og videre i retning av synthproggothdeathdoom og forbi ...


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.