Kraftwerk live - mer enn nostalgi
Et passe fornøyelig gjensyn og gjenhør med de tyske elektronika-pionerene i Kraftwerk. Det enkle multimedie-aspektet tok oss tilbake til en smått forgangen estetikk og tid, og spilte en sentral rolle for at dette ble en severdig forestilling. Naivt og retro-futuristisk. Tidsreisen inneholdt selvfølgelig også en endeløs rekke hits.
Kraftwerk / Rockefeller / 23.11.25
De starter rett på med en medley av "Numbers", " Computer World" og " Computer World 2" - et mantra til kalkulatorer og maskinlogikk - etter at vi i nesten ti minutter har beskuet fire grønne strekroboter på skjermen i bakgrunnen.
Vokalen var mange ganger forstyrrende falsk eller sur, og timingen på det visuelle var tidvis ute av synk. Noen tekniske utfordringer underveis: Mest påfallende da Ralf Hütter måtte ha hjelp til å skru på ryggen og bytte batteri på lydinstallasjonens-dressen.
Hvem skulle trodd at et av verdens mest innflytelsesrike band noensinne skulle bli en nostalgiakt som aldri fornyer seg? spør kritiske stemmer - og har for så vidt en ganske god sak. Men jeg vil nok ikke helt si de har blitt en parodi på seg selv; de er ikke figurer som hopper etter alle som kaster penger etter dem. Til det er det for mye egenart, substans og verdi i historieformidling som dette.
De tar vare på sin legacy, tross at det altså bare er ett originalmedlem igjen. Vi savner sentrale karakterer som Wolfgang Flür, Karl Bartos og Florian Schneider, som døde i 2020. Så skulle vi selvsagt gjerne hørt bandet med Michael Rother og Klaus Dinger; han døde i 2008, og var med i den initiale krautrock-fasen bandet ikke lenger vedkjenner seg.
Paradokset er at musikalsk iscenesettelse av fremmedgjøring og romantisering av moderne teknologi nå fremstår som en historisk tidsreise til en svunnen tid. For lengst utdaterte ideologier og tankemønstre, til dels også klanger og rytmer, som ikke lenger fungerer like bra verken på radio eller dansegulv. Men måten de kløktig smeltet sammen kunst og hverdagsliv, var rimelig egenartet. De tok ny teknologi i bruk, men ba samtidig om forsiktighet i vårt forhold til computere. Lydsatte bilturer på Autobahn og togturer ga det dagligdagse noe ekstra.
Vi lar oss også fange i den omsluttende audiovisuelle erfaringen, opplevelsen av å bli dratt tilbake til vår egen barndom med kald krig, radioaktiv stråling, naivt enkle datamaskiner og grafikk - og bandets egne ikoniske bilder og illustrasjoner.
Materialet vi fikk var i stor grad låter fra tidsepoken 1974-1986, med unntak for det ferskere "Tour de France"-soundtracket som faktisk kom så sent som i 2003 og var representert med "La Forme" og en medley av "Tour de France", "Tour de France Etape 3", "Chrono" og "Tour de France Etape 2".
En del låter føles passé eller vel enkle. Populærmusikken har utviklet seg markant i disse førti-femti årene som har fått siden tyskernes storhetstid og synthpopens spirende barndom. Lydbildene føles derfor mindre relevante. Noe føltes rett ut sagt steilt og stivt.
Likevel hadde vi glede av å være med på denne tidsreisen til 1970- og 1980- tallet med synkronisert, minimalistisk datagrafikk i forgrunnen. Publikum satt og nikket på hodene. Fascinert, mer enn egentlig beveget på ordentlig. Enkelte slo seg på knærne eller trampet takten. Mobilkameraene var flittig i bruk til både videofilming og portretter.
Vi fikk robotisk vokal, repetitive beats og fine, møysommelig kreerte synth-melodier fra fire menn på et podium bak hvert sitt keyboardstativ. Hütter har vi allerede nevnt - Henning Schmidt, Falk Grieffenhagen og Georg Bongartz utgjør resten av dagens Kraftwerk live. Og nei, alt er langt ifra preprogrammert. Det skrus på filtre og knotter og spilles også litt synth og vocoder her og der, i tillegg til den begrensede stemmen til den 79-årige grunnleggeren. Noe feilspilling her og der bare understreker live-elementet.
En rørende hyllest til deres gamle venn og kollega Ryüchi Sakamoto var et velkomment avbrekk der de covret hans "Merry Christmas Mr. "Lawrence".
Det er noe vakkert i nydelige melodier man ikke kan la være å like. De aller beste setter en fortsatt i en slags hypnose. Det er virkelig gøy å høre "Radio Activity", "Tour de France" og "The Model", og ekstranummeret "The Robots" sørget for en staselig avslutning.
Alt i alt en fornøyelig kveld - vel verdt å bruke tid på.
Del på Facebook | Del på Bluesky