Skarp og strålende Peter Perrett

Peter Perrett og hans sekstett imponerte med uttrykksfullt gitarspill og karakteristisk, gjenkjennelig vokal. Sønnen Jamie tok ofte ansvar som gitarist, og stod også for den fine oppvarmingen med eget materiale. Svart humor; menneskelig forgjengelighet, forfall og mørk romanse.

---

Peter Perrett / John Dee / 05.07.25

Av Jan-Olav Glette // 08.07.25

---

Det begynner sterkt der 73-åringen som har kronisk lungesykdom bittersøtt ber om respekt og verdighet den siste tiden på jorden i låten "I Wanna Go With Dignity" fra dobbeltalbumet "The Cleansing" (2024). Låten er delvis inspirert av skjebnen til uncut-skribent David Cavanagh som ventet til over jul med å ta sitt liv for å ikke ødelegge høytiden for folk. Røffe, heftige gitarriff og uhemmet, sjelfull, men tilbakeholdt eller sløv vokal.

Den tidligere narkomane, mytiske skikkelsen stedfester fort at han ikke utelukkende er en levning fra fortiden. De nyere låtene er riktig så gode der han sardonisk ser tilbake på levd liv. Den slepende stemmen er nesten intakt.
Hyllesten til kona, "Fountain Of You", kommer litt over halvveis ut i settet, og er rett ut sagt nydelig - et fint eksempel på hvordan han evner å berøre lytteren.

Med seg har han sønnene Peter Jr. på bass og Jamie på gitar, Lauren Moon på keyboard, trommis samt enda en gitarist. Han spiller selv gitar og synger med noe backup fra sønnen.

Det tar ikke lang tid før det godt voksne publikummet i et fullt, men ikke utsolgt John Dee svinger med. Vi kan simpelthen ikke la være. Melodiene er altfor smittende og catchy. Dette gjelder både de eldre The Only Ones-klassikerne og materialet fra de tre ferskere solo-albumene. Det er en fest å høre dem live.

Allerede som tredje låt får vi "The Big Sleep" fra tredjeplaten "Baby's Got A Gun" fra 1980. "The Immortal Story" og "Flaming Torch" følger ganske raskt, bare med "An Epic Story" og "Secret Taliban Wife" flettet imellom.

Lydmessig er det tydelig at Perrett og gruppen hans både har røtter i New wave og i mer tradisjonell rock som Jimi Hendrix, The Velvet Underground, Syd Barrett og Television. Den sløve, karakteristiske stemmen kan gi assosiasjoner til Lou Reed og det ofte beske, men aksepterende budskapet. Flere av riffene og atmosfæren har også mye The Velvet Underground over seg. Samtidig er Perrett en av de mest særegne britiske låtskriverne fra new wave-æraen. Uforfektet og sømløst smelter han The Only Ones-låter sammen med solo-materialet.

"Secret Taliban Wife" fra fjorårets album er henrivende, og får frem allsang og lune smil. Grunnsettet avsluttes så med "Another Girl Another Planet" (covret av blant andre Blink 182) og "The Beast". Begge fra den selvtitulerte debutplaten.

Tempoet er høyt. Det er et adrenalinrush uten like i låten om den snodige, men fascinerende kvinnen. Noen har tolket dette til å være en låt om rusmidler. Men det benektes av låtskriveren, som i stedet henviser til en merkelig kvinne som hang rundt studio deres og truet med kniv.

De heftige gitartonene og referansene til så vel Alistair Crowley som heroin i dystre "The Beast" er passende samme kveld som Black Sabbath vinket farvel på en annen scene. Gamlingene i salen gliser fra øre til øre der de ivrig hopper opp og ned eller begeistret tramper takten. Litt overraskende er det kanskje at den mest ikoniske låten ikke får runde av kvelden, men en vi griper den med begge hender og gleder oss. Rock kan vel ikke bli veldig mye bedre enn dette?

Ekstranumrene er også brennhete: Hjerteskjærende "Someone Who Cares" fra andrealbumet "Even Serpents Shine". "Take Me Home" fra "How The West Was Won" og "Disinfectant" om en ustyrlig kvinne - og kvelden er beseglet på beste vis.

Peter Perrett levde opp til de høye forventningene våre og vel så det. Låtene svingte, slo og appellerte til hjertet. Fylt av adrenalin og glede gikk vi ut i Oslo-natten.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky