På indie-rockens bølger med Peter Perrett

En slags pønk-legende. Men dette er ikke pønk. Veldig indie. Og veldig bra.


Peter Perrett var sjef i London-bandet The Only Ones. De ga ut tre album - i 1978, ’79 og ’80. De ble av mange satt i bås med The Clash, Sex Pistols, The Ramones, New York Dolls, kanskje Eddie & The Hot Rods.

Jeg skjønner sammenligninga, men i sine beste stunder slekta de egentlig mer på Velvet Underground. Peter Perrett høres da også ofte ut som om han gikk i vokalskole hos Lou Reed.

The Only Ones fikk en slags hit med "Another Girl, Another Planet" fra debutalbumet, men nådde aldri de kommersielle høydene til The Clash og Sex Pistols.

Peter Perrett har altså aldri vært noen pønker, i hvert fall ikke i musikalsk forstand. Med «The Cleansing» slekter han på seg sjøl. For det meste seig, midtempo rock.

Han skriver aldri «lovesongs», men går det an å bli radikalisert og forelska i en «Secret Taliban Wife»?

“The Cleansing” byr på herlig indie-rock fra start til mål, ikke minst takket være briljant gitararbeid signert Carlos O’Connell (Fontaines D.C.).

Albumet åpner med «I Wanna Go With Dignity», og fortsetter stort sett i samme gata:



Del på Facebook | Del på Bluesky

Skarp og strålende Peter Perrett

(08.07.25) Peter Perrett og hans sekstett imponerte med uttrykksfullt gitarspill og karakteristisk, gjenkjennelig vokal. Sønnen Jamie tok ofte ansvar som gitarist, og stod også for den fine oppvarmingen med eget materiale. Svart humor; menneskelig forgjengelighet, forfall og mørk romanse.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.