Vulfpeck finner endelig tilbake til seg selv
Etter noen år med stadig mer snodige konsepter (badstuealbum, anyone?), er Vulfpeck tilbake med noe som faktisk føles ekte. «Clarity of Cal», spilt inn live på Hollywood Palladium, er som en slags greatest hits – bare med helt nye låter.
Åpningen setter tonen, da “Big Dipper” og “Matter Of Time” kombinerer yacht-rock-piano, falsett og tight groove med klare Earth, Wind & Fire-vibber. Spesielt sistnevnte glitrer – Antwaun Stanley synger som om han prøver å tenne discokula med ren soul. Han får også skinne på albumcoveret.
Men alt funker dessverre ikke. Avslutningslåten “This Is Not The Song I Wrote” forsøker å være en ironisk vri på dårlig låtskriving, men faller dessverre i egen felle – det blir bare klønete.
Da er det jaggu bra at Joey Dosik leverer varme og sjel i “Can You Tell”, en retroballade som kjennes ekte. “Tender Defender” er en av albumets aller sterkeste – Theo Katzman går rett på sak med en oppriktig kjærlighetslåt. Den mannen der er virkelig unik.
Midtpartiet er klassisk Vulf: funky, nerdete og effektivt. Superbassist Joe Dart briljerer på “New Beastly”, mens “La Gioconda” og “The Heist” er små snacks for blodfansen. “Memories” og “Aug 26” glir litt mer ubemerket forbi, men holder grooven oppe.
Denne skiva høres altså mer ekte ut. Mindre gimmick, mer musikk. Vulfpeck har skrudd ned ironien og kvaliteten opp. De er fortsatt funky, men nå også med mye mer retning og varme.
Del på Facebook | Del på Bluesky