Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.


Når tre jazzmusikere av høyt kaliber slår seg sammen, er det som å putte tre fyrverkeribokser i samme kasse: Det smeller. Lukka Lag – Kristoffer Kompen (trombone), Håkon Norby Bjørgo (kontrabass) og Magnus Sefaniassen Eide (trommer/perkusjon) – ble til i pandemiens stillhet i Oslo i 2021. I dette vakuumet oppsto et lekende laboratorium hvor trioen dyrket frem sin helt egen signatur. Resultatet, albumet "Chambre Séparée", som er innspilt på én dag i Musikkloftet Studio i juni 2024, så det låter spontant, men også urovekkende gjennomtenkt.

Allerede på åpningssporet, «Til seters for å bli støl», setter de tonen: Kompens trombone smiler bredt, rytmen swinger så uanstrengt at man nesten får lyst til å dra på seter selv – og kubjellene? Ja, de dukker opp som en rampete sidekommentar helt på slutten.

Tittelsporet trekker oss rett inn i et mer dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp, teatralske snuoperasjoner og en trombone som like gjerne kunne hatt hovedrollen i et absurd teaterstykke. Bjørgos bass ligger som et jordskjelv under det hele, mens Eide drar i spakene som en hyperaktiv regissør.

«Not Quite Midday» senker skuldrene og maler en melankolsk scene som kunne vært soundtracket til en svart-hvitt-film fra 40-tallet. Det er vakkert, men aldri sukkersøtt – mer som en sigarett i munnviken enn en bukett roser.

Så tar galskapen over. «Kampen mot marsvin» høres ut som om trioen har latt Monty Python slippe løs i øvingsrommet, komplett med samba-rytmer på avveie. Det er absurd, men også dypt musikalsk.

Midtveis får hver musiker sitt lille øyeblikk i rampelyset: «Mycology» lar bassen blomstre i mørk, saftig jord. «Motstrøms» er en vill trommereise der Eide pisker rytmen frem som en overkoffeinert metronom. Og «På rett villspor» – vel, navnet sier alt. Her er trioen i sitt mest burleske hjørne, og man kan lett se for seg Frank Zappa sitte i skyene og nikke fornøyd.

Albumet rundes av med «Blues for Baur», en verdig og leken finale som lar Bjørgo sette et ettertenksomt punktum – uten å ta vekk gnisten.

På 55 minutter rekker "Chambre Séparée" å være både uforutsigbart, virtuost og lattervekkende. Dette er ikke bakgrunnsmusikk. Det er en opplevelse – en reise inn i et musikalsk univers som minner oss om at jazz kan være både kunst og komedie på én og samme tid.

Kort oppsummert: En dristig, frydefull og fullstendig anbefalelsesverdig utgivelse.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.