Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.


Når tre jazzmusikere av høyt kaliber slår seg sammen, er det som å putte tre fyrverkeribokser i samme kasse: Det smeller. Lukka Lag – Kristoffer Kompen (trombone), Håkon Norby Bjørgo (kontrabass) og Magnus Sefaniassen Eide (trommer/perkusjon) – ble til i pandemiens stillhet i Oslo i 2021. I dette vakuumet oppsto et lekende laboratorium hvor trioen dyrket frem sin helt egen signatur. Resultatet, albumet "Chambre Séparée", som er innspilt på én dag i Musikkloftet Studio i juni 2024, så det låter spontant, men også urovekkende gjennomtenkt.

Allerede på åpningssporet, «Til seters for å bli støl», setter de tonen: Kompens trombone smiler bredt, rytmen swinger så uanstrengt at man nesten får lyst til å dra på seter selv – og kubjellene? Ja, de dukker opp som en rampete sidekommentar helt på slutten.

Tittelsporet trekker oss rett inn i et mer dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp, teatralske snuoperasjoner og en trombone som like gjerne kunne hatt hovedrollen i et absurd teaterstykke. Bjørgos bass ligger som et jordskjelv under det hele, mens Eide drar i spakene som en hyperaktiv regissør.

«Not Quite Midday» senker skuldrene og maler en melankolsk scene som kunne vært soundtracket til en svart-hvitt-film fra 40-tallet. Det er vakkert, men aldri sukkersøtt – mer som en sigarett i munnviken enn en bukett roser.

Så tar galskapen over. «Kampen mot marsvin» høres ut som om trioen har latt Monty Python slippe løs i øvingsrommet, komplett med samba-rytmer på avveie. Det er absurd, men også dypt musikalsk.

Midtveis får hver musiker sitt lille øyeblikk i rampelyset: «Mycology» lar bassen blomstre i mørk, saftig jord. «Motstrøms» er en vill trommereise der Eide pisker rytmen frem som en overkoffeinert metronom. Og «På rett villspor» – vel, navnet sier alt. Her er trioen i sitt mest burleske hjørne, og man kan lett se for seg Frank Zappa sitte i skyene og nikke fornøyd.

Albumet rundes av med «Blues for Baur», en verdig og leken finale som lar Bjørgo sette et ettertenksomt punktum – uten å ta vekk gnisten.

På 55 minutter rekker "Chambre Séparée" å være både uforutsigbart, virtuost og lattervekkende. Dette er ikke bakgrunnsmusikk. Det er en opplevelse – en reise inn i et musikalsk univers som minner oss om at jazz kan være både kunst og komedie på én og samme tid.

Kort oppsummert: En dristig, frydefull og fullstendig anbefalelsesverdig utgivelse.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.