Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.
Når tre jazzmusikere av høyt kaliber slår seg sammen, er det som å putte tre fyrverkeribokser i samme kasse: Det smeller. Lukka Lag – Kristoffer Kompen (trombone), Håkon Norby Bjørgo (kontrabass) og Magnus Sefaniassen Eide (trommer/perkusjon) – ble til i pandemiens stillhet i Oslo i 2021. I dette vakuumet oppsto et lekende laboratorium hvor trioen dyrket frem sin helt egen signatur. Resultatet, albumet "Chambre Séparée", som er innspilt på én dag i Musikkloftet Studio i juni 2024, så det låter spontant, men også urovekkende gjennomtenkt.
Allerede på åpningssporet, «Til seters for å bli støl», setter de tonen: Kompens trombone smiler bredt, rytmen swinger så uanstrengt at man nesten får lyst til å dra på seter selv – og kubjellene? Ja, de dukker opp som en rampete sidekommentar helt på slutten.
Tittelsporet trekker oss rett inn i et mer dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp, teatralske snuoperasjoner og en trombone som like gjerne kunne hatt hovedrollen i et absurd teaterstykke. Bjørgos bass ligger som et jordskjelv under det hele, mens Eide drar i spakene som en hyperaktiv regissør.
«Not Quite Midday» senker skuldrene og maler en melankolsk scene som kunne vært soundtracket til en svart-hvitt-film fra 40-tallet. Det er vakkert, men aldri sukkersøtt – mer som en sigarett i munnviken enn en bukett roser.
Så tar galskapen over. «Kampen mot marsvin» høres ut som om trioen har latt Monty Python slippe løs i øvingsrommet, komplett med samba-rytmer på avveie. Det er absurd, men også dypt musikalsk.
Midtveis får hver musiker sitt lille øyeblikk i rampelyset: «Mycology» lar bassen blomstre i mørk, saftig jord. «Motstrøms» er en vill trommereise der Eide pisker rytmen frem som en overkoffeinert metronom. Og «På rett villspor» – vel, navnet sier alt. Her er trioen i sitt mest burleske hjørne, og man kan lett se for seg Frank Zappa sitte i skyene og nikke fornøyd.
Albumet rundes av med «Blues for Baur», en verdig og leken finale som lar Bjørgo sette et ettertenksomt punktum – uten å ta vekk gnisten.
På 55 minutter rekker "Chambre Séparée" å være både uforutsigbart, virtuost og lattervekkende. Dette er ikke bakgrunnsmusikk. Det er en opplevelse – en reise inn i et musikalsk univers som minner oss om at jazz kan være både kunst og komedie på én og samme tid.
Kort oppsummert: En dristig, frydefull og fullstendig anbefalelsesverdig utgivelse.
Del på Facebook | Del på Bluesky