Fabelaktig
Etter at den forste modernistiske gruppa i Norge, Pullout, gikk i opplosning, gikk eksiltyskeren Volker Zibell og eksilpolakken Andrej Dziubek Nebb hver til sitt. Zibell kom til sans og samling ganske snart med Cut. Dziubek var om mulig enda mer ambisiøs.
Ingen tok ham helt på alvor da han fortalte om sitt nye prosjekt: Hard rock, russisk statskor og slaviske folketoner i én og samme musikk. Likevel: Inspirert av vodka og fiskepudding samla denne kunststudenten med Polen i sitt hijerte sammen ei gruppe. I løpet av kort tid skjedde ingenting, kanskje mest pa grunn av en høyst skiftende besetning. "Om ti år," sa Dziubek, "Om ti år skal vi opptre. Ikke før." Så lang tid skulle det altså ta å utvikle russisk statskor for norske forhold.
Det gikk to år og knapt det før mannen med tiårsplanen hadde plukka opp Ola Snortheim (trommer) fra Blaupunkt og Jørn Christensen (gitar) fra ingensteds. En EP blei gitt ut og suksessen, eller i hvert fall rockmiljøets oppmerksomhet, var sikra.
Det måtte skje. Ideen bak De Press er så gjennomført at det er umulig å ta feil. Man er aldri riktig sikker på om trioen mener greia si alvorlig, om det hele er en absurd spøk eller begge deler. Men man er helt sikker på at en eller annen klar idé ligger bak. Og den idéen drives fram med en glød og en dyktighet som på ingen måte er norsk. John Leckie eller ikke John Leckie.
Tenk deg gjengen: En gitarist som tangerer heavy metal samtidig som han raser igjennom løp som er helt ukjent innafor denne musikkformen. En stø og fantasifull trommeslager. En polsk (vi glemmer det aldri) bassist med to fingre for lite på halsen, som synger en herlig forståelig blanding av engelsk, russisk og sitt eget språk med en stemme som reiser seg dyp og mektig fra mageregionen. Hordan kan de feile?
De feiler ikke. Block To Block låter monumental, like monumental som det faksimile av Pravda som pryder omslaget. Låter som "Bo jo cie kochom" og "Kawhoz" holder et tempo som ville få en russisk steppedanser til å miste pusten. Det er rock, så utrolig. det enn høres ut. Samtidig har du intense roligere ting. Den mest framtredende er "Moniuments" der følelsen av det omtalte statskor er særlig sterk. I det hele tatt går det en slavisk stemning gjennom plata. Man føler at man befinner seg et sted i øst-Europa, et mytisk sted. Det lille jeg forstår av tekstene handler nettop om forholdet øst-vest og om internasjonal solidaritet (med stor og liten S) som det eneste bolverk mot supermaktenes sinnsyke spill.
Likevel kan jeg ikke se noen grunn til at gruppa kaller seg De Press. Depresjoner er det lite av. Optimisme, livsglede og absurd humoristisk talent er det derimot mye av. Denne gruppa lever, sjøl om musikken nok har snevre rammer. Men hvilke rammer! For meg kan de gjerne gjøre samme plata neste gang. Det er vanskelig å slutte å la seg fascinere av denne musikken. Den har slik autoritet og overbevisende kraft at innsigelser er overflødige.
Det finnes ikke en eneste fornuftig grun til at ikke De Press skulle kunne ta Europa og verden med storm. "My rabotajem b kalhozie" - jeg jobber pa jordbrukskollektivet. Men snart er det slutt.
Del på Facebook | Del på Bluesky