Noe langtekkelig Sturgill Simpson

Countrysangeren Sturgill Simpson, alter egoet Johnny Blue Skies på «Why Not?»-turnéen, klarte aldri helt å vinne oss over på Sentrum Scene - tross mye godt håndverk og fint gitarspill. I stedet for en god katalog-gjennomgang, besto setlisten av forbausende mange kjente coverlåter og en god porsjon egenkomponert materiale. Det ble kanskje for mye fra «verdens beste bar-band»?

---

Sturgill Simpson / Sentrum Scene / 10.03.25

Av Jan-Olav Glette // 12.03.25

---

Det starter laidback og tilbakelent etter «Railroad of Sin». «Cutting Grass» er en svært langstrakt versjon av «Brace For Impact (Live A Little)» fra «A Sailor's Guide to Earth», med meditative, lindrende kvaliteter. Låten har en herlig atmosfære, og musikerne er virkelig samspilte. En rockelåt egnet for bilkjøring.

Dette kan bli bra, tenker vi da umiddelbart, men kvintetten lyktes bare delvis med å holde på interessen.

Vi får kveldens første og kanskje beste tolkning av andres låter når de gyver løs på soul-klassikeren «You Don't Miss Your Water», først gjort av William Bell.

Amerikaneren John Sturgill Simpson sier nesten ingenting mellom låtene, men kan fortelle at de har vært på Revolver kvelden i forveien og hørt på god metall.

Stemningen ute i salen løftet seg aldri skikkelig og noen ordentlig dialog mellom band og publikum oppstod aldri - selv om det var mye hodenikking, tromming på lår, og fine smil å observere blant publikum. Vi kunne også observere en gradvis uttynning i salen. Men de fleste lyttet andektig i samfulle tre timer, uten å ta seg tid til å gå på toalettet eller å hente påfyll i baren.

Den bortimot tre timer lange opptredenen stilte anmelder en rekke spørsmål. Blir en konsert eller låt bedre når den er lang, eller er det bedre å være selektiv, kort og konsis? Er økonomisk spilling eller gitarsoloer å foretrekke?

Sturgill Simpson, født i Jackson, Kentucky 8.juni 1978, kan fort bli for mye: for lange låter, soloer, og for opptatt av å imponere teknisk. Det står imidlertid ikke på innsatsen eller innlevelsen. En tydelig spilleglede skinner igjennom. Låtene glir ofte sømløst over i hverandre, og de drivende rockerne bindes fint sammen med mer bedrøvede, tankefulle låter.

For enkelte var dette rett ut sagt gitarhimmelen.

«Life Of Sin» fra «Metamodern Sounds In Country Music» (2014) tar oss til barboogie-verden. Et album vi får hele seks låter fra. Mest interessant er det nok å høre musikerne spille opp mot hverandre i lange kompliserte soloer. Men blir det for mye av det gode?

Ensemble-spillet er utsøkt. Gitarist Laur Joamet og bassist Kevin Black er tilbake i bandet etter en tiårs pause. Den stødige trommisen Miles Miller har vært med i mer enn et tiår. Nykommer, pianist/keyboardist og tidvis saksofonist Robbie Crowell, har tydelig funnet sin plass og får mye plass i lydbildet. Det er fint når Joamet setter seg med pedal steel gitaren. Vi opplever en helstøpt gjeng som spiller på hverandres styrker og klikker godt sammen, men det tar ikke helt av denne kvelden.

De mer nedpå låtene har en kraft og inderlighet ved seg som når sterkere ut. Best publikumsrespons fikk deres cover av Prince-låten «Purple Rain». Den følges av Eddie Murphys «Party All The Time» med reggae-takter. Er vi på danskebåten eller ei kro i Distrikts-Norge? Men for all del; solid håndverk og alle virker klink edrue.

Senere får vi «L.A. Woman» av The Doors, The Allmann Brothers Bands «Midnight Rider», og deretter Little Feats «Spanish Moon». Men han oppfyller aldri ønsket, når publikum gjentatte ganger ber om Lynyrd Skynyrds "Free Bird".

- Det finnes 200 barer i Nashville hvor du kan spørre etter den og minst tre steder vil du få den også, men det får du ikke her, sier han bestemt.

Vi har selv litt vanskelig for å se den helt store forskjellen mellom denne og coverene 46-åringen faktisk velger. Men de fleste sangene viser mannens musikalske røtter og bakgrunn. Vi savner da kanskje bare låter fra Grateful Dead og The Band, som begge føles som sterke referanser. Det er allerede for mange covere for anmelders smak, selv om jeg fanger opp gleden musikerne viser.

Det er vanskelig å definere hva som kjennetegner Simpson utover den raspete vokalen, og i country-sammenheng, progressiv sjanger-overskridelse. Likevel føles det etter hvert både enstonig, monotont og gjentagende - selv om vi sveiper innom americana, neo-tradisjonell country, outlaw country, bluegrass, southern rock, nesten psykedeliske jam og en hel del annet i løpet av kvelden.

De ensomme, sorgfulle låtene fra «Passage du Desir» resonnerer til oss der de utstråler en slags skjønnhet. Imponerende, men aldri riktig elektrisk. Johnny Blue Skies lyktes ikke med å treffe sjelen vår eller å fremkalle gåsehud, spilleferdighetene til tross.

Mellomfornøyd – og med en overbevisning om at en strammere og kortere setliste hadde vært vel så bra – tok vi bussen hjem.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky