Stalsberg i klikkteaterets tidsalder

Siste Skrik Fra Arkivet (SSFA) har som mange andre med dårlig rygg, valker og grått hår sett spillefilmen, «A Complete Unknown», og etter diverse fossefall av rødvin og elver av pilsnerøl ble denne skribent så angstfull av verdens fandenskap at et prosadikt ble unnfanget. Beklager.

---

Nei. Jeg mener, hva pokker!

Folk HEILER i verste sendetid igjen, 80 år etter at 2.verdenskrig tok slutt.

Hadde det vært å lov å banne på trykk skulle jeg ha skreket «DONALD FUCK U faen satan Trump Musk og AfD, document.no orban putin og Ness og subjekt og predikat».

Men, slikt gjøres jo ei i klikkteaterets tidsalder.

Det gamle Amerika og andre epikriser

(A Complete Unknown)

Jeg dikter meg i C-dur

tilbake i baksetet på 49 Hudson

Jack Kerouac, On the Road.

Dean Moriarty med

et øye i sladrespeilet,

tre på Lincoln Highway,

natta er en ustødig beatnik

og vi knepper igjen

den aller blåeste saksofonjakka.

Tre armadillos,

knuste Ray Bans,

bokstavene haiker med

Underwood reiseskrivemaskin

og i hanskerommet

ei pakke knusktørre sigarillos.

Refreng:

51 stater Zippolighter-blues.

Fritt for å være fus.

Til å synge en zippolighter-blues.

Fritt for å være fus.

Alle amerikanske presidenter

må få med seg melding hjem.

**

Jeg dikter oss tilbake til Montgomery,

Alabama første desember

nittenfemtifem.

På buss nummer 2857

sitter vi da som nå

steady for rettferdighet.

Rosa Parks får den evige klem

på vei hjem.

På vei hjem.

Noen må gå foran

så vi kan dytte og sitte bak.

**

Hey, Mr. Tambourine Man.

Jeg dikter meg tilbake i A-moll

til Newport nittensekstifem

Sitter bakpå 100 kubikk

skyfri himmel, en Triumph T100.

Dylan, verden og jeg uten hjelm.

Vinden lugger horisontens nakkehår,

slengkyss til Baez, folk og Judas,

og den elektriske tungetale.

Al Kooper på hammondorgel,

Like a rolling stone.

Like a rolling stone.

Etterpå Mike Bloomfield

på den evige skyggejam.

United States

of War in Vietnam.

**

Jeg dikter meg tilbake til ´69

«MS/Knock Devil»

ankrer opp i New York havn,

haiker via midtskill,

ørkensandaler og pannebånd

til Woodstock for å feste og

høre Santana, Hendrix,

og Canned Heat

Døgnvill rock, sex

og magistergrad

i bakterier og søle. Alt dette for å høre

kosmisk blues med Janis fra Joplin.

Bruker opp den første

hyre på noe de kaller

for syre.

Sitter plutselig skrevs over en regnbue,

speller Dovregubbens Hall i flat lsDDE

på ei elektrisk lyre.

Refreng:

Rimbaud, Woody og Whitman

er de aller største

du og jeg må straks trøste,

og lappe sammen havets gamle sår.

Make Peace, not War.

**

UGH.

Jeg dikter meg i Fiss

tilbake til de evige jaktmarker og

refrenger og henger i den nedlagte baren

med Robert Johnson og Hank og Woody Guthrie

og Miles og Bird og Elvis og Nina Simone og

Billie Holiday og Big Mama Thornton.

DeepSick gloria Tesla mundi.

**

Det gamle Amerika

og andre epikriser.

The End (Jim Morrison).

Tom Stalsberg.

• «Alle amerikanske presidenter må få med seg melding hjem» er hentet fra boka «Men Buicken står her fremdeles» av Lars Saabye Christensen, Tom Stalsberg og Lars Eivind Bones, Aschehoug Forlag 2010.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky