The Hellacopters: - eksplosiv, høyenergisk rock
Eksplosiv, høyenergisk skitten, rå rock med raspete vokal. Dette var hva vi fikk da kvintetten som utgjør dagens utgave av The Hellacopters besøkte Rockefeller i går. Samtidig en stor dose melodisk soft rock. Innledningsvis var det ren rockmagi.
Hellacopters / Rockefeller / 12.02.25
Kveldens seanse med de genre-definerende scandi-rockerne åpner - i likhet med det et par uker gamle albumet "Overdriver" - med en rykende fersk rock 'n' roll banger: "Token Apologies". Det vil si, aller først – og sist – hører vi lyden av et landende helikopter.
Det er gitarer og riff-o-rama som står på programmet. Bandet med utspring da Nicke Andersson ga seg i deathmetalbandet Entombed i 1994 er fremdeles en av rockens fremste ambassadører, selv om uttrykket på mange nyere låter er nærmere FM-rocken og Cheap Tricks power pop enn The Stooges, Sonic Rendevous-Band, MC5, Motorhead, AC/DC og The Dictators.
I kveld står begge deler på menyen.
Et utsolgt Rockefeller er ivrig med, i enda større grad når vi får "Carry Me Home" fra "By The Grace Of God".
The Hellacopters er en fenomenal live-act. Blant det aller ypperste rocken har å by på, spekket med attitude og fengende låter. Aggressivt, tøft, frilynt, hedonistisk, kult og cocky.
The Nihilist, Death Breath, The Solution, The Hydromatics, Lucifer, etc-medlemmet Nicke Andersson er det naturlige midtpunktet. Bare keyboardist Bobba Fett er litt bortgjemt der han ivrig rister på håret litt bak på høyre scenekant.
I femte låt eksploderer det. De mektige riffene av "Hopeless Case Of Denial" skyller imot oss med overbevisende kraft og finesse. Publikum synger av full hals, ølglass flyr gjennom luften og jeg kan kjenne at det kiler nedover nakken i ekstase. Et svært inspirert band spiller både nytt og gammelt. Vi kan bare takke og ta imot. Og Oslo-publikummet kjenner sin besøkelsestid.
Rocke-klisjeene sitter i både tykt og tynt der gitarene løftes som om de var mitraljøser. Vi får knestående gitar-dueller.
- Vi er ikke lenger et svensk band forklarer vokalisten og frontfiguren, hvorpå han introduserer den spanske gitaristen LG Valeta fra bandet 77, og spør nyzealenderen Dolf Deborst hvor han kommer fra.
Bak trommene finner vi fortsatt det kjente fjeset til The Sewergrooves og Midlife Crisis Robert Eriksson. Han styrer stikkene med bravur.
Publikum er med på hver eneste note og synger med. Naboen min syngerer så høyt at jeg ikke kan høre scene vokalen før jeg flytter meg noen steg unna.
"Born Broke" fra debuten "Supershitty To The Max" sitter også godt, før de girer opp maskineriet flere hakk med en vanvittig fet "Toys And Flavours". Jeg kan kjenne det i hele kroppen.
En stakket stund i starten var vi i rock 'n' roll-nirvana, og kjente ilinger ned over rygg og skuldre. Så ble Nicke så eksaltert av det hele at han like godt sparket sønder gitarforsterkeren. Med det gikk noe av momentum bort, selv om de fikk fikset en fungerende amp etter et par låter med kun én gitar ut i sal og monitor.
"Ferrytale" fra "Disappointment Blues"-Ep'en tilegnes et meget bra lokalt band: Gluecifer. Andersson forteller hvordan han fikk et håndskrevet brev fra Arne Skagen alias Captain Poon.
"Everythings on TV" vekker også jubel, men underveis forsvinner gitarlyden til frontmannen.
Med "So Sorry I could Die" fra comebackskiva "Eyes Of Oblivion" endres stemningen og atmosfæren drastisk. Låten viser frem noe mørkere, og er en av låtene hvor pianospilleferdighetene til Anders "Bobba Fett" Lindstrøm kommer tydelig frem.
Med "By The Grace Of God", "The Devil Stole The Beat From The Lord" og "Soulseller" er det bare de mest forknytte og innbitte hardrockerne eller hissige punkerne som vil klage.
Best av låtene etter comebacket sitter "Reap A Hurricane. Med sin stotrende rytme, hook, kule riff og catchy referng ripper og snerrer den i god gammel stil. Den har en kontant pulserende rytme som er vanskelig å stå imot og kan vel allerede regnes som en moderne The Hellacopters-klassiker?
The Robots' "In The Sign Of The Octopus" fra cover-skiva " Heads Off" runder av hovedsettet og er tydelig populær.
Når de siste tonene fra "Gotta Get Some Action Now" går over i samplede helikopter-lyder slår vi fast at det alltid er gøy med god rock. The Hellacopters har fylt oss med adrenalin og begeistring, og befinner seg fremdeles i toppen av den skandinaviske rockekjeden.
Skal man utsette eller ønske seg noe er det vel mer punk og råskap og mindre 1970-talls Kiss og Boston. Men det er jo lov å aldres, og kvintetten gjør den melodiske rocken bra og legger like mye av sjelen sin i dette materialet.
Del på Facebook | Del på Bluesky