Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette Spiders (support). Foto: Jan-Olav Glette

The Hellacopters: - eksplosiv, høyenergisk rock

Eksplosiv, høyenergisk skitten, rå rock med raspete vokal. Dette var hva vi fikk da kvintetten som utgjør dagens utgave av The Hellacopters besøkte Rockefeller i går. Samtidig en stor dose melodisk soft rock. Innledningsvis var det ren rockmagi.


Hellacopters / Rockefeller / 12.02.25


Kveldens seanse med de genre-definerende scandi-rockerne åpner - i likhet med det et par uker gamle albumet "Overdriver" - med en rykende fersk rock 'n' roll banger: "Token Apologies". Det vil si, aller først – og sist – hører vi lyden av et landende helikopter.

Det er gitarer og riff-o-rama som står på programmet. Bandet med utspring da Nicke Andersson ga seg i deathmetalbandet Entombed i 1994 er fremdeles en av rockens fremste ambassadører, selv om uttrykket på mange nyere låter er nærmere FM-rocken og Cheap Tricks power pop enn The Stooges, Sonic Rendevous-Band, MC5, Motorhead, AC/DC og The Dictators.

I kveld står begge deler på menyen.

Et utsolgt Rockefeller er ivrig med, i enda større grad når vi får "Carry Me Home" fra "By The Grace Of God".

The Hellacopters er en fenomenal live-act. Blant det aller ypperste rocken har å by på, spekket med attitude og fengende låter. Aggressivt, tøft, frilynt, hedonistisk, kult og cocky.

The Nihilist, Death Breath, The Solution, The Hydromatics, Lucifer, etc-medlemmet Nicke Andersson er det naturlige midtpunktet. Bare keyboardist Bobba Fett er litt bortgjemt der han ivrig rister på håret litt bak på høyre scenekant.

I femte låt eksploderer det. De mektige riffene av "Hopeless Case Of Denial" skyller imot oss med overbevisende kraft og finesse. Publikum synger av full hals, ølglass flyr gjennom luften og jeg kan kjenne at det kiler nedover nakken i ekstase. Et svært inspirert band spiller både nytt og gammelt. Vi kan bare takke og ta imot. Og Oslo-publikummet kjenner sin besøkelsestid.

Rocke-klisjeene sitter i både tykt og tynt der gitarene løftes som om de var mitraljøser. Vi får knestående gitar-dueller.

- Vi er ikke lenger et svensk band forklarer vokalisten og frontfiguren, hvorpå han introduserer den spanske gitaristen LG Valeta fra bandet 77, og spør nyzealenderen Dolf Deborst hvor han kommer fra.

Bak trommene finner vi fortsatt det kjente fjeset til The Sewergrooves og Midlife Crisis Robert Eriksson. Han styrer stikkene med bravur.

Publikum er med på hver eneste note og synger med. Naboen min syngerer så høyt at jeg ikke kan høre scene vokalen før jeg flytter meg noen steg unna.

"Born Broke" fra debuten "Supershitty To The Max" sitter også godt, før de girer opp maskineriet flere hakk med en vanvittig fet "Toys And Flavours". Jeg kan kjenne det i hele kroppen.

En stakket stund i starten var vi i rock 'n' roll-nirvana, og kjente ilinger ned over rygg og skuldre. Så ble Nicke så eksaltert av det hele at han like godt sparket sønder gitarforsterkeren. Med det gikk noe av momentum bort, selv om de fikk fikset en fungerende amp etter et par låter med kun én gitar ut i sal og monitor.

"Ferrytale" fra "Disappointment Blues"-Ep'en tilegnes et meget bra lokalt band: Gluecifer. Andersson forteller hvordan han fikk et håndskrevet brev fra Arne Skagen alias Captain Poon.

"Everythings on TV" vekker også jubel, men underveis forsvinner gitarlyden til frontmannen.

Med "So Sorry I could Die" fra comebackskiva "Eyes Of Oblivion" endres stemningen og atmosfæren drastisk. Låten viser frem noe mørkere, og er en av låtene hvor pianospilleferdighetene til Anders "Bobba Fett" Lindstrøm kommer tydelig frem.

Med "By The Grace Of God", "The Devil Stole The Beat From The Lord" og "Soulseller" er det bare de mest forknytte og innbitte hardrockerne eller hissige punkerne som vil klage.

Best av låtene etter comebacket sitter "Reap A Hurricane. Med sin stotrende rytme, hook, kule riff og catchy referng ripper og snerrer den i god gammel stil. Den har en kontant pulserende rytme som er vanskelig å stå imot og kan vel allerede regnes som en moderne The Hellacopters-klassiker?

The Robots' "In The Sign Of The Octopus" fra cover-skiva " Heads Off" runder av hovedsettet og er tydelig populær.

Når de siste tonene fra "Gotta Get Some Action Now" går over i samplede helikopter-lyder slår vi fast at det alltid er gøy med god rock. The Hellacopters har fylt oss med adrenalin og begeistring, og befinner seg fremdeles i toppen av den skandinaviske rockekjeden.

Skal man utsette eller ønske seg noe er det vel mer punk og råskap og mindre 1970-talls Kiss og Boston. Men det er jo lov å aldres, og kvintetten gjør den melodiske rocken bra og legger like mye av sjelen sin i dette materialet.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Roskilde '08: Verdig avskjed

(04.07.08) The Hellacopters-vokalist Nicke Anderson så opp på sitt publikum etter tre låter med bredbeint gitarspilling og langhåra head-banging og sa ”ok?”. Publikum svarte med et ellevilt brøl. Dette er ekte rock’n’roll.


The Hellacopters: Head Off

(29.04.08) Skandinavias kanskje aller fremste rockealibi legger snart gitarene på hylla etter hele syv album og en Grammy på samvittigheten. Dette er et band som vil bli dypt savnet for deres vaskeekte attitude og svette konserter. ”Head Off” er et rent coveralbum med både låter som har inspirert dem og som fortjener mer oppmerksomhet.


Hellacopters gir seg

(15.10.07) De svenske garagerockerne som har hatt stor suksess i sin 13 år lange karriere, vil gi ut sitt siste album tidlig i 2008. De vil også legge ut på en avskjedsturnè som garantert vil sveipe innom Norge.


Hellacopters: Full gass på Rockefeller

(11.10.05) (Oslo/PULS): De trengte en pause, var borte ett år, og har kommet tilbake med kanskje sitt beste album noensinne. Med "Rock'n Roll Is Dead" i bagasjen gikk mann av huse for å ta i mot de svenske heltene på Rockefeller. Hellacopters kvitterte med en solid opptreden.


The Hellacopters & The Flaming Sideburns: White Trash Soul!

(09.03.01) Hellacopters fortsetter å utforske søttitallet, denne gangen sammen med sine finske frender Flaming Sideburns. Fra før av har Hellacopters utilslørt rappa et og annet triks fra øsrockere som MC5 og Sonic Rendevouz Band. Nå er turen kommet til søttitallsoul! Signert Smokey Robinson.


Hellacopters trenger ny lydmann!

(30.01.01) (PULS/Tromsø): Tittelen er virkelig bokstavelig ment - og det fort! Bandet spillte på Strøket søndag, foran et ikke så altfor entusiastisk publikum. Kanskje ikke så rart med den lyden?


Hellacopters og Gluecifer til Tromsø!

(24.01.01) Hold på hattene, heis flagget og hent fram ølet! Det er klart for to konserter i Tromsø som det kommer til å gjetord om i ettertid: Hellacopters og Gluecifer er på vei innom Tromsø. Be there.


Hellacopters-sjeldenhet på vinyl

(08.12.00) Nå har du sjansen til å skaffe deg årets plate fra Hellacopters, "High Visibility", på et dobbelt vinylalbum. Kun fire tusen kopier er trykket av denne skjønnheten, som selvsagt har dobbelt utbrettscover og andre klassiske finesser. Den lille labelen Sweet Nothing er ansvarlig for utgivelsen.


Hellacopters: Sultne Rockere

(24.11.00) Forrige uke var Hellacopters på Oslobesøk for å promotere sisteskiva "High Visibility" og vise at de fortsatt er et liveband å regne med. PULS snek seg inn på soundchecken og møtte to sultne rockere som pratet villig vekk om rockemyten, vinylsingler, små plateselskap og drømmen om å bli blaxploitation-helter.


Hellacopters & Hives: Rock’n’roll Fun!

(15.11.00) (Oslo/PULS): Søndag var kvelden for breibeint gitarføring, vindmøller a la Pete Townshend, nakne brystkasser og langt, flagrende hår. Hellacopters var i by’n, og på John Dee fikk et svett og tettpakket publikum en førsteklasses fremvisning i samtlige av rockehistoriens klisjéer.


The Hellacopters: High Visibility

(09.11.00) De har turnert med Kiss, og kan tidvis minne om dem - spesielt i melodibygginga. Men Stockholm-baserte Hellacopters er mye bedre enn Simmons & Co. - ikke minst fordi de har en gitarist i sin midte som er modernist og tradisjonalist på en og samme tid.


Hellacopters til John Dee

(04.10.00) De svenske hard core rock'n'roll'erne i The Hellacopters er klar med sitt fjerde album. I den forbindelse legger de turen til Oslo.


Forrykende, Hellacopters & Supersuckers!

(06.03.00) Helaftens rockekveld med et av Sveriges kanskje mest oppegående rawkband + mer eller mindre legender innen amerikansk, punkrelatert rock ‘n’ roll; det blir forventninger av slikt. Gledelig er det å kunne meddele at både Hellacopters og Supersuckers i stor grad evner å innfri. En svett fest med høyt hevede armer og blinkende naglebelter.


Supersuckers & Hellacopters

(15.02.00) 2. mars er det bare å finne fram de aller tyngste rock’n’roll- og boogie-skoa. Til John Dee kommer amerikanske Supersuckers og svenske Hellacopters. Ikke nok med det; de har med seg britisk support: Groop Dogdrill.


Hektisk for Hellacopters

(01.11.99) Det svenske rock’n’roll-bandet Hellacopters har det travelt for tida. I etterkant av ”Grand Rock” har de vært på konstant turné, og på nyåret er de klar for sine til nå største oppgaver.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.