Glimrende film om Led Zeppelins fødsel

For mange er de rockens aller viktigste band. En genialt sammensatt kvartett. Her har du filmen som viser hvordan Led Zeppelin ble Led Zeppelin.

---

Becoming Led Zeppelin / Bernard MacMahon (Regi) / Paradise Pictures

Av Arild Rønsen // 03.02.25

---

Du får ikke (den plagiat-omstridte) «Stairway To Heaven». Filmen slutter før den kom (1971). Men du får mye musikk, usedvanlig mye god musikk. Fortellinga slutter strengt tatt etter utgivelsen av «Led Zeppelin II» (1969) – og du får «Whole Lotta Love» i sin helhet.

Mye starta da Jimmy Page ble medlem i The Yardbirds, et band som i sin korte levetid hadde tre gitarister – Eric Clapton, Jeff Beck, Jimmy Page. Du verden, må det kanskje være lov å si. Et mellomspill med The New Yardbirds endte i Led Zeppelin. Året var 1968.

«Becoming Led Zeppelin” tar utgangspunkt i etterkrigstida. Naturlig nok. Medlemmene i Led Zeppelin kom til verden i rask rekkefølge etter at Nazi-Tyskland ble knust i 1945. Jimmy Page (1944), John Paul Jones (1946), John Bonham (1948), Robert Plant (1948).

Visste du forresten at Jimmy Page og John Paul Jones satt i orkesteret da Shirley Bassey sang «Goldfinger» i 1964?!

Det handler i og for seg ikke om å være klassisk utdanna, men mye av hemmeligheten bak Led Zeppelins suksess lå i at de var fire helt ekstraordinært flinke musikere. Soleklare enere, i hvert sitt ledd.

De kom til å mikse blues og rock på en måte ingen andre kunne matche, kanskje med unntak av Jimi Hendrix (1942-70). Arven fra amerikansk blues lå hele tida i bunnen, men de fire zeppelin’erne snudde likevel på sett og vis opp ned på det hele.

Men det er altså ingen tilfeldighet at Willie Dixon (1915-92) er kreditert opphavsmann til både «You Shook Me» og «I Can’t Quit You, Baby» på Led Zeppelins debutalbum. Ja, han tildeles faktisk også opphavsrett til «Whole Lotta Love» - sammen med hele bandet.

«Whole Lotta Love», ja. En høyst oppsiktsvekkende låt, på så mange vis. Hele låta er faktisk bygd over ett eneste riff. Jimmy Page spiller det en gang i åpninga, og får raskt følge av John Paul Jones. Med unntak av noen få takter i mellomspillet, gjør bassisten aldri noe annet enn å spille dette riffet. Låta tvers igjennom.

Dette er enda mer ekstremt enn da Keith Richards spilte riffet til «(I Can’t Get No) Satisfaction» drøyt 60 ganger i løpet av to-tre minutter.

Og da kan vi ta Robert Plants stemme i samme slengen. Han ble av enkelte kritisert for å låte «anstrengt». Det er vel bare fornavnet, men her snakker vi veloverveide anstrengelser. Han synger i et ekstremt høyt toneleie, og gjør det uten å synge i falsett. Han forlater aldri den «virkelige» stemmen sin.

Uten sammenligning for øvrig, kommer jeg ikke på noen andre enn Freddie Mercury som så til perfeksjon har beherska denne kunsten.

Høy ekstremistfaktor hadde bandet så visst også bak trommene. John Bonham (1948-80) hadde vel ikke konkurranse fra andre enn gærningen Keith Moon i The Who; han var faktisk i bildet som Led Zeppelins trommeslager i månedene før bandet kom til verden.

Filmen består hovedsakelig av intervjuer med Page, Plant og Jones. Alle tre framstår som utprega sympatiske og reflekterende personer, og alt er eksemplarisk fulgt av musikalsk dokumentasjon.

«Becoming Led Zeppelin» har blitt en suggererende god og nær dokumentar om et av rock-historias aller viktigste band. Om du bare har spor av et bittelite Zeppelin-DNA i dine vener må du ikke finne på å gå glipp av denne filmen.

Kinopremiere 7. februar.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky