Suverent live-album fra The National

Konserten The National holdt i Roma i sommer er virkelig verdt å lytte til, også på plate, i ettertid.


Live-album er vanligvis ikke mye å skryte av. De er som regel viktigst for de som faktisk var til stede, som publikum. Jeg har et sånt minne, fra Paul McCartney i København i 1976, en konsert som resulterte i trippel-albumet «Wings Over America». Verken jeg eller kjæresten min ble helt den samme etter den magiske opplevelsen.

Det fins unntak – fra riktig gamle dager for eksempel «Get Yer Yah-Ya’s Out» (1970) med The Rolling Stones. Albumet har helt klart egne kvaliteter, men lever mye i kraft av å ligge midt inni rock-historias antageligvis sterkeste albumserie: «Beggars Banquet» (1968), «Let It Bleed» (1969), «Sticky Fingers» (1971), «Exile On Main St.» (1972).

Denne jula har Bruce Springsteen et live-album ute. «The Live Series: Under Cover Vol 3». Det er interessant, rett og slett fordi det inneholder bare cover-låter, tatt opp gjennom en mangeårig live-historie. Han gjør forresten en cover av Rolling Stones’ «Street Fighting Man». Helt OK, men aldri i nærheten av originalen.

The National gleda sitt publikum fra scenen i store deler av 2024. Som seg hør og bør for et band som er vaksinert mot å gi ut dårlige eller middelmådige album, ga de til beste nytt og gammelt om hverandre.

Tilfeldig at akkurat konserten i Roma ble valgt ut for utgivelse? Kanskje. Men jeg holder muligheten åpen for at bandet var i spesielt høytidelig stemning da de gikk ut på scenen. Jeg mener; Auditorium Parco della Musica Ennio Morricone. Sånt forplikter, skulle jeg mene.

The National er indie, men likevel temmelig tradisjonelle. Litt som Madrugada. I sine beste (?) stunder evner de til og med å komme opp med reine pop-refreng, som i «The System Only Dreams In Total Darkness».

Jeg liker å sammenlikne dem med War On Drugs. The National spiller ikke sakte, og er ikke på langt nær like synth-orientert. Men de har det samme potensiale, som et av de virkelig store stadion-banda.

Og dette låter virkelig «stort». De har med seg blåsere i akkompagnementet, noe som understreker tyngden i dette usedvanlig vellykkede live-produktet. Matt Berninger tar kommandoen fra første takt i «Runaway», og beholder stålgrepet gjennom godt og vel halvannen time.

Hvis du vil se en full konsert med The National, har du sjansen. Her har du dem på en regnfull dag under Hurricane Festival i Tyskland, 21. juni 2024:



Del på Facebook | Del på Bluesky

The National til Øyafestivalen

(15.01.08) Bandet bak et av fjorårets beste album er klare for å servere dyster melankolitristesse til publikum i Middelalderparken.


The National: Boxer

(28.11.07) På søndag spiller The National på Rockefeller i Oslo - en konsert som har blitt flyttet fra John Dee på grunn av stor etterspørsel. Nettopp dèt er en fin anledning til å plukke fram det strøkne albumet "Boxer" som opprinnelig ble sluppet på vårparten.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.