Suverent live-album fra The National

Konserten The National holdt i Roma i sommer er virkelig verdt å lytte til, også på plate, i ettertid.


Live-album er vanligvis ikke mye å skryte av. De er som regel viktigst for de som faktisk var til stede, som publikum. Jeg har et sånt minne, fra Paul McCartney i København i 1976, en konsert som resulterte i trippel-albumet «Wings Over America». Verken jeg eller kjæresten min ble helt den samme etter den magiske opplevelsen.

Det fins unntak – fra riktig gamle dager for eksempel «Get Yer Yah-Ya’s Out» (1970) med The Rolling Stones. Albumet har helt klart egne kvaliteter, men lever mye i kraft av å ligge midt inni rock-historias antageligvis sterkeste albumserie: «Beggars Banquet» (1968), «Let It Bleed» (1969), «Sticky Fingers» (1971), «Exile On Main St.» (1972).

Denne jula har Bruce Springsteen et live-album ute. «The Live Series: Under Cover Vol 3». Det er interessant, rett og slett fordi det inneholder bare cover-låter, tatt opp gjennom en mangeårig live-historie. Han gjør forresten en cover av Rolling Stones’ «Street Fighting Man». Helt OK, men aldri i nærheten av originalen.

The National gleda sitt publikum fra scenen i store deler av 2024. Som seg hør og bør for et band som er vaksinert mot å gi ut dårlige eller middelmådige album, ga de til beste nytt og gammelt om hverandre.

Tilfeldig at akkurat konserten i Roma ble valgt ut for utgivelse? Kanskje. Men jeg holder muligheten åpen for at bandet var i spesielt høytidelig stemning da de gikk ut på scenen. Jeg mener; Auditorium Parco della Musica Ennio Morricone. Sånt forplikter, skulle jeg mene.

The National er indie, men likevel temmelig tradisjonelle. Litt som Madrugada. I sine beste (?) stunder evner de til og med å komme opp med reine pop-refreng, som i «The System Only Dreams In Total Darkness».

Jeg liker å sammenlikne dem med War On Drugs. The National spiller ikke sakte, og er ikke på langt nær like synth-orientert. Men de har det samme potensiale, som et av de virkelig store stadion-banda.

Og dette låter virkelig «stort». De har med seg blåsere i akkompagnementet, noe som understreker tyngden i dette usedvanlig vellykkede live-produktet. Matt Berninger tar kommandoen fra første takt i «Runaway», og beholder stålgrepet gjennom godt og vel halvannen time.

Hvis du vil se en full konsert med The National, har du sjansen. Her har du dem på en regnfull dag under Hurricane Festival i Tyskland, 21. juni 2024:



Del på Facebook | Del på Bluesky

The National til Øyafestivalen

(15.01.08) Bandet bak et av fjorårets beste album er klare for å servere dyster melankolitristesse til publikum i Middelalderparken.


The National: Boxer

(28.11.07) På søndag spiller The National på Rockefeller i Oslo - en konsert som har blitt flyttet fra John Dee på grunn av stor etterspørsel. Nettopp dèt er en fin anledning til å plukke fram det strøkne albumet "Boxer" som opprinnelig ble sluppet på vårparten.


We are The Goon Squad ... og som de kom!

(11.01.26) Årets første konsert for min del, og standard er satt. En feiring av David Bowie. Jeg håper at det blir på Rockefeller neste år!


Eventyrlig morsomt om The Beatles i Norge!

(09.01.26) Vil du ha ei coffee table-bok om The Beatles? Ei bok alle som har noen år på baken bare MÅ begynne å bla i? Sigbjørn Stabursvik kommer deg til unnsetning.


En basalt fundamentert suksess

(07.01.26) Poesi, tilsatt musikk. Det er vel strengt tatt oppskriften på all populærmusikk? Steinar Raknes og Lars Saabye Christensen gjør dette til en ganske annen kunstform.


Staxrud Allstars fyrte av nyttårsraketten

(04.01.26) Ingen hadde det så moro som musikerne selv, og aller mest Eivind Staxrud, når musikeren fra Ås inviterte til AC/DC med noe attåt. Det som skilte denne konserten fra andre cover- og tributeband var det vanvittige stjernelaget på scenen, og at enkelte hadde direkte relasjoner til låtene.


Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på tre forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles", Swans' "Birthing" og Seigmens "Dissonans".


Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.