Suverent live-album fra The National

Konserten The National holdt i Roma i sommer er virkelig verdt å lytte til, også på plate, i ettertid.


Live-album er vanligvis ikke mye å skryte av. De er som regel viktigst for de som faktisk var til stede, som publikum. Jeg har et sånt minne, fra Paul McCartney i København i 1976, en konsert som resulterte i trippel-albumet «Wings Over America». Verken jeg eller kjæresten min ble helt den samme etter den magiske opplevelsen.

Det fins unntak – fra riktig gamle dager for eksempel «Get Yer Yah-Ya’s Out» (1970) med The Rolling Stones. Albumet har helt klart egne kvaliteter, men lever mye i kraft av å ligge midt inni rock-historias antageligvis sterkeste albumserie: «Beggars Banquet» (1968), «Let It Bleed» (1969), «Sticky Fingers» (1971), «Exile On Main St.» (1972).

Denne jula har Bruce Springsteen et live-album ute. «The Live Series: Under Cover Vol 3». Det er interessant, rett og slett fordi det inneholder bare cover-låter, tatt opp gjennom en mangeårig live-historie. Han gjør forresten en cover av Rolling Stones’ «Street Fighting Man». Helt OK, men aldri i nærheten av originalen.

The National gleda sitt publikum fra scenen i store deler av 2024. Som seg hør og bør for et band som er vaksinert mot å gi ut dårlige eller middelmådige album, ga de til beste nytt og gammelt om hverandre.

Tilfeldig at akkurat konserten i Roma ble valgt ut for utgivelse? Kanskje. Men jeg holder muligheten åpen for at bandet var i spesielt høytidelig stemning da de gikk ut på scenen. Jeg mener; Auditorium Parco della Musica Ennio Morricone. Sånt forplikter, skulle jeg mene.

The National er indie, men likevel temmelig tradisjonelle. Litt som Madrugada. I sine beste (?) stunder evner de til og med å komme opp med reine pop-refreng, som i «The System Only Dreams In Total Darkness».

Jeg liker å sammenlikne dem med War On Drugs. The National spiller ikke sakte, og er ikke på langt nær like synth-orientert. Men de har det samme potensiale, som et av de virkelig store stadion-banda.

Og dette låter virkelig «stort». De har med seg blåsere i akkompagnementet, noe som understreker tyngden i dette usedvanlig vellykkede live-produktet. Matt Berninger tar kommandoen fra første takt i «Runaway», og beholder stålgrepet gjennom godt og vel halvannen time.

Hvis du vil se en full konsert med The National, har du sjansen. Her har du dem på en regnfull dag under Hurricane Festival i Tyskland, 21. juni 2024:



Del på Facebook | Del på Bluesky

The National til Øyafestivalen

(15.01.08) Bandet bak et av fjorårets beste album er klare for å servere dyster melankolitristesse til publikum i Middelalderparken.


The National: Boxer

(28.11.07) På søndag spiller The National på Rockefeller i Oslo - en konsert som har blitt flyttet fra John Dee på grunn av stor etterspørsel. Nettopp dèt er en fin anledning til å plukke fram det strøkne albumet "Boxer" som opprinnelig ble sluppet på vårparten.


Det lukter svidd i Hard Luck Street

(16.07.26) Klar – ferdig – gå! I Hard Luck Street er det hurtiggående boogie og rock’n’roll som gjelder.


Misty Coast til lyden av mågesgrig

(15.07.26) Akkurat passe sløyt, men aldri kjedelig eller langtekkelig.


Pil & Bue - tungt, melodisk, rått

(15.07.26) Finnmarksduoen lager rett og slett imponerende bra rock.


Fixation til topps under Måkeskrik

(15.07.26) Jeg har ekstremt sansen for band som greier å kombinere sarte melodier og støy, der alle instrumentene er like viktige og får vist seg frem like mye.


Poor Bambi - mangslungen støyrock

(14.07.26) På Måkeskrik behøvde man ikke savne rocka damer på scenen!


Funky pop-punk med en god core-groove? Yes!

(14.07.26) Et problem med Sørlandets hovedstad er at det kommer så himla mye bra musikk herfra. Luksusproblem, altså - og egentlig burde jeg følge litt ekstra med på nye band derfra.