Tilbakelent rockabilly med Richard Hawley
Rockabilly-troubaduren Richard Hawley besørget salig, godlynt stemning i Operaen i Oslo søndag med sin sekstett uten at taket direkte løftet seg. Selvironisk, treffende og lidenskapelig gjorde han oss fornøyde, om enn ikke helt ekstatiske i de nesten to timene han holdt på. Vakker, melankolsk crooning og noen mer rocka partier.
Richard Hawley / Den Norske Opera / 24.11.24
Dette var den andre konserten i del to av engelskmannens Europa-turnè. Hvor han dagen i forveien på Nalen i Stockholm opptrådte akustisk, stilte mannen fra Sheffield med fullt band i Oslo.
17 år etter at han sist var her til lands på Sentrum Scene, 22. oktober 2007, etter først å ha opptrådt på Norwegian Wood 17.juni 2006 på samme festivalplakat som Roger Waters, Deftones, Soulfly, Kent, Gnarls Barkley med flere. Selv var anmelder tilstede da Hawley spilte på Plenen i Kristiansand på Quartfestivalen 7.juli 2006.
57-åringen (født 17 januar 1967) skaper en behagelig lounge atmosfære. «Det låter som smør», kommenterer enkelte. Gjennomtenkt smelter de sammen barokk-pop, rockabilly, indie og croonermusikk. Men de kan også rocke det opp, og varierer uttrykket ganske mye underveis.
Aftenen åpner med et par kutt fra musikalen «Standing At The Sky's Edge».
Luftig og noe svevende drar «She Brings The Light» i gang.
Det er ikke en spesielt snakkesalig artist som har funnet veien til den staselige scenen i Bjørvika denne kvelden, men når mannen fra Longpigs vel sier noe, er han både vittig og sympatisk.
«Prism In Jeans» - drømmende med calypso-inspirerte rytmer. Lydmessig tas vi med til soundet av tidlig 1960-tall og sent 1950-tall før The Beatles og The Rolling Stones hadde vunnet frem. De rådene orkestrene var band som The Shadows og The Tornadoes.
De har et voldsomt arsenal av gitarer og to ivrig jobbende roadier som komner med nye, ferdigstemte instrumenter til hver eneste låt. Slik skaper de noe autentisk, presist og eget med ekko av Scott Walker, Roy Orbison, Duane Eddy, Glen Campbell, Lee Hazelwood, The Left Banke med mer. Mer samtidige musikalske slektninger er for eksempel Morrissey, Tindersticks, The Divine Comedy og hans tidligere bandkolleger fra tiden som live-gitarist i Pulp og Arctic Monkeys.
«Open Up Your Door» er et av høydepunktene, hvor stemmen hans kommer ekstra godt til sin rett.
Historiene han forteller utspiller seg langs gatene i hjembyen Sheffield. Gjerne med stålindustrien og arbeiderklassen som bakteppe. Språklig er understatements og selvironi utbredt.
«Two For His Heels» er av det mer bluesa slaget.
En fane hvor det står «Welcome To Sheffield» er strategisk plassert foran sceneforhøyningen hvor bassisten står.
Det låter elegant, lindrende, atmosfærisk og både sentimentalt og melankolsk, drømmende romantisk, men også bittersøtt og mørkt. Og ganske så voksent. Lydbildet er varmt og klangfullt, men også her siver noe mer mollstemt igjennom den rumlende sjelfulle reverben.
«Deep Space» fra 2024-albunet «In This City They Call You Love» skiller seg ut med drivende fuzz wah wah pedal og besk kritikk av Elon Musk, Richard Branson og desslike.
Likevel utstråler de en medmenneskelighet og ømhet i realismen som er smittende. Uten at det egentlig slår gnister annet en glimtvis underveis. Formodentlig var bandet litt slitne. I hvert fall var de ganske stillestående og konsentrerte mesteparten av konserten.
Nesten to hyggelige timer i Yorkshire-sekstettens selskap ble det. Oppvarmingen var fra Jonas Alaska som viste at han har begynt å utforske det norske språket både til en Lillebjørn Nilsen-hyllest og en låt om egne barn og farsrollen.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Westside Cowboy – herlig tradisjonelt
(17.09.26) De pløyer ikke ny mark, men forvalter den enkle tradisjonsrocken på elegant vis.
The Jayhawks garanterer for kvalitet
(15.09.26) Det er ikke veldig mange som utøver voksen-pop på så elegant vis som The Jayhawks.