Needlepoint – til kjernen av progrock

Det er noe med progrockerne. De er så jævlig gode til å spille!


De presenterte seg første gang gjennom et bass-riff som på mystisk vis lurte seg inn i 4/4-takt. «Reynard» (2010) var jazzrock. De utvikla seg til å bli et progrock-band – og illustrerende nok; alle coverne deres ser ut som omslagene til et nytt Genesis-album.

Noen forsøker å finstille siktet, og mener at Needlepoint er et proto-prog-band. Meningsløst, spør du meg. For hva er proto-prog? Alt fra The Beatles anno «The White Album» til Frank Zappa. Proto-prog er en like løssluppen sjanger som americana.

Men Needlepoint er prog!

Needlepoint er full av elegante taktskift, like elegant melodiføring og ditto instrumentering. De er ikke så melodivennlige som Genesis var (før de ble et reint pop-band), men er heller ikke vanskelig tilgjengelige. Men du behøver å komme på «innsida» av musikken, før du får fullt utbytte av den.

I "Large As Lakes" sender de en vennlig tanke til "Selling England By The Pound", Genesis-albumet fra 1973.

Tankene mine går til Gentle Giant og King Crimson – og ikke minst til det sjukt glemt Sykofant.

Keyboardisten Erlend Slettevoll fortjener noen ekstra linjer. Han er ny i bandet, men er kjent for sitt samarbeid med størrelser som Steinar Raknes, Kjetil Møster og Petter Wettre i The Core. I Needlepoint er han allestedsnærværende, på orgel og piano – keyboards.

Liker du Motorpsycho? Da anbefaler jeg at du gir Needlepoint en sjanse.

Start gjerne med «Where You Two Once Held Hands». Hvis du ikke liker dette, kan du like gjerne droppe hele greia.


Del på Facebook | Del på Bluesky

En skjult skatt i dalen

(29.01.21) På tide å bla fram Caravan samleskiva og børste støv av Canterbury prog’en igjen. Norske Needlepoint broderer med barokk harpsikord, fiolin, fløyte og Olaf Olsens rullende lokomotiv.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.