En skjult skatt i dalen

På tide å bla fram Caravan samleskiva og børste støv av Canterbury prog’en igjen. Norske Needlepoint broderer med barokk harpsikord, fiolin, fløyte og Olaf Olsens rullende lokomotiv.


Needlepoints femte album «Walking up that Valley» er ute, og teller følgende faste helter i strømpebukser; Bjørn Klakegg, David Wallumrød, Nikolai Hængsle og Olaf Olsen. Med andre ord en kvartett med god pondus og ikke minst mange, mange instrumenter.

Første sporet, «Rules of a mad man», byr på en fantastisk tekst om Trump med de beste sjakk-metaforer. Oransjeansiktet er en ond bonde som driter i reglene for spillet og flytter seg som han vil på brettet, later som han er et tårn, stjeler sverdet til springeren og stikker dronningen Hillary. Sjakkbrettet etterlates i kaos og anarki, men allikevel velger så mange å følge reglene til en gal mann.

All the rules they know were gone/and all their pawns were knocked out one by one (…) The queen was stabbed by a fork/by an evil pawn from New York. (…) Can you believe it/so many people/ follow the rules of a mad man

«I Offered You the Moon» har det deilige trommetoget til Olsen som ruller og går og går, og er en av mest karakteristiske og beste drømmende låtene på albumet. Vil du ha umiddelbar tilfredsstillelse, start med den!

Klakeggs såre vokal i harmoni med fløyte og fiolin i «So Far Away» setter fokus på vår blaserte tilnærming til flyktningkrisa, hvordan vi med avstand gjennom TV-skjermen ikke lenger reagerer på de mest grusomme scener som dukker opp. Such suffering`s got no room in our sphere

Tittelsporet «Walking Up That Walley» er en ti-minutters skjønn skildring av et ytre og indre landskap på tur i dalen, og gir assosiasjoner til King Crimsoms «I Talk to the Wind». Et langt instrumentalt parti gir alt godt bandet har å by på, med et hint om hva man kan glede seg til i en fremtidig konsert.

NEEDLEPOINT
Walking Up That Valley
BJK Music


Del på Facebook | Del på Bluesky

Needlepoint – til kjernen av progrock

(12.10.24) Det er noe med progrockerne. De er så jævlig gode til å spille!


Kim Ljung - mannen som aldri gjør feil

(27.09.25) Lydbildet er massivt. Ikke musikk å gjøre hagearbeid til. Skitbra.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!