Tons of Rock: Palaye Royale – rockeposører som faktisk kan spille

Sjøl kaller de seg «fashion-art rock band», og jeg må si meg enig. Hver av musikerne ser ut som de kommer fra vidt forskjellige genre, uten at det hindrer dem i å spille fletta av de fleste.

Palaye Royale / Tons of Rock, Ekebergsletta / 27.06.24

Av Siri Bjoner // 01.07.24

Overlapping er kjipt, og jeg måtte løpe videre for Extreme, men de første låtene imponerte nok til at jeg gleder meg til neste skiva deres kommer i slutten av august.

For dette rocker, det er så energisk og det smittet over til publikum. Hvorvidt de kjente til bandet på forhånd vet jeg ikke, men etter crowd surfingen og de fornøyde ansiktene å dømme var dette akkurat hva de ville høre på.

Det er tydelig at de har blitt influert av band som Animals, Bowie, Doors, Stones, Sex Pistols, Velvet Underground og My Chemical Romance. Så har de laget sin egen genre av denne miksen - i tillegg til å være dyktige musikere og entertainere.

Dette er tredje konserten deres i Norge – de var på Vulkan i januar i fjor og Parkteatret i 2020 – så det er lov å håpe at de snart kommer igjen.

Låtliste: No Love in LA // Lonely // Just My Type // Mr. Doctor Man

Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: Motorpsycho gjør aldri en dårlig konsert

(01.07.24) Endelig har hobbyen «gåpåMotorpsychokonsert» begynt å nå 90-tallets nivåer. Nå kan vi telle én gang i fjor, en gang i 2022, jeg skal til Fredrikstad og se dem om et par måneder sammen med De Utvalgte på Gamle Fredrikstad Mekaniske Verksted, «Det siste værste», og nå på Tons of Rock.

Tons of Rock: ZZ Top - funksjonell gubberock

(30.06.24) Mellom Avantasia og ZZ Top rakk jeg en liten matpause med treforskergjengen. «Gubberock» var temaet, hvordan alle så så mye eldre ut før og hvordan faren hennes er knappe fire år eldre enn de to gjenværende i ZZ Top og hvor gamle var de egentlig da de var massive med «Legs», «Gimme All Your Lovin'» og «Sharp Dressed Man»? For da så de jo skikkelig gamle ut.

Tons of Rock: Sola skinner med Valentourettes!

(29.06.24) Valentourettes, as. Jokke skulle fylt 60 år i år, og da skal det feires. Ikke at Valentourettes trenger noen grunn til å ikke spelle, bare så det er sagt. Denne dagen feiret de konsert nummer 650. Få band kan skilte med å være like hardtarbeidende. Jokke er en nasjonalskatt og personlig synes jeg det er sjitkult at de holder arven hans i live som de gjør.

Tons of Rock: Historietime med SKYND

(29.06.24) Festivalens tredje dag startet med en historietime, om noen av de mer grufulle «true crime»-historiene som har skjedd de siste femti årene. Australske SKYND består av vokalist Skynd og multi-instrumentalisten Father, de har holdt på siden 2017. Jonathan Davis (Korn) er fan, og har vært med på en av låtene deres.

Tons of Rock: Tsjuder - dødmetall med vakre melodilinjer

(29.06.24) Dødmetall er ikke en genre jeg lytter til hjemme, dog setter jeg alltid stor pris på dyktige band live. Jeg hadde egentlig bare tenkt å få med meg litt av Tsjuder, men gitarmelodiene som rant gjennom «støyen» var så vakre at de trollbandt meg.

Tons of Rock: Gledelig gjenhør med Extreme

(28.06.24) «When you turn 58, sitting down is like having a f*cking orgasm.» Nuno Bettencourt kan få sagt det. At mannen aldeles ikke ser ut som han er den alderen, snarere tjue år yngre, er hans egen feil. Det gjør heller ikke Gary Cherone, bare så det er sagt, det må være noe spesielt med vannet i Boston.

W.A.S.P. Gamle provokatører på sjarmoffensiv

(28.06.24) Åttitallet var fullt av heavy band som provoserte, ifølge de middelaldrende, kristne, hvite kjerringene i USA. Særlig W.A.S.P. var i deres søkelys. For veldig mange unge var provokasjonen et slags kvalitetsstempel – jo høyere de atale utyskene skrek, jo bedre måtte det per def være.

Tons of Rock: Sklitakling er på ballen

(28.06.24) Sklitakling er et festlig, relativt nytt band fra Bergen som speller høyenergisk, søplete poppønkerock.

Tons of Rock: Black Debbath på hjemmebane

(27.06.24) Det er ingen selvfølge at Tons of Rock åpnes av av Black Debbath. Rykter tilsier at de har spilt på 12 av ti mulige festivaler (også de som måtte kanselleres grunnet et virus). Personlig synes jeg de egentlig burde fått ros for å ha holdt ut med oss publikummere i alle disse årene. Jeg kan ikke tenke meg hvor grusomt vanskelig det er å stå der oppe, ha ansvaret for å vekke til live et hav av rockere på Ekebergsletta, og vite at festivalens fremtid står og faller på dem!