Magiske Bel Canto
Endelig var ventetiden over. Bel Canto skulle nok en gang innta en scene med sine magiske toner og rytmer. Festspillene i Bergen hadde fått æren å være åsted for deres første konsert på seks år. Tidligere i år kom bandet med sitt første album på 22 år. «Radiant Green» viste at bandet fortsatt har mye å bidra med.
Bel Canto / Grieghallen, Bergen / 29.05.24
Omtrent på slaget for oppsatt konsertstart siver introen til «White-Out Conditions» ut over den fullsatte salen. Anneli Drecker danser seg inn på scenen til stor jubel.
Bel Canto anno 2024 serverer ikke nødvendigvis låtene i standard format; de leker med låtene og byr på musikalske opplevelser som publikum tar inn over seg. Med hard og kjølig elektronika i bunnen kjører de på fra første stund, det hele krydret med gitarer og perkusjon.
De serverer et utvalg av låter fra hele karrieren, også låter man kanskje hadde glemt litt bort i årene som har gått. Også de nye låtene sitter i liveformat. «Grass Mint Crisp», «Lake Ice» og «Erlkönig» fyller rommet med deilige rytmer og lyder, mens Anneli Dreckers vokal bringer det hele til uante høyder.
Sondre Lerche inntar scenen for å fremføre duetten «Virginia». Nesten en liten selvfølge når man først er i Bergen. Sitter igjen med en liten musikalfeeling av fremføringen.
«Shimmering, Warm And Bright» fremføres i en forrykende versjon. Nå gir de alt, alle hemninger kastes. Det blir litt vanskelig å sitte stille på stolen, ja det er sittende publikum - det er jo tross alt Festspillene i Bergen.
Ikke tvil om at bandets oppstandelse hadde fortjent en scene hvor publikum kunne stå og bevege seg til musikken som pumpes ut. Det er umulig å ikke kjenne det rykke i forskjellige kroppsdeler når det kjøres på. Det låter så til de grader fett. Anneli danser rundt på scenen, mens et tidvis hardt lydbilde strømmer ut. Det låter krystallklart, og lyden sprenger inn i ryggmargen.
At det er seks år siden de sist gjorde konserter, er nesten umerkbart. Her oser det samspill. Nils Petter Johansen er orkesterlederen, mens Ole Vegard Skauge og Andreas Eriksen holder et stødig og sikkert komp. Jonas Lie Thies har full kontroll på maskiner og synth, mens Jane Kelly er den naturlige backingen til Anneli Dreckers sang. Det hele er rett og slett magisk og altoppslukende.
Når duoen drar frem kassegitaren og kjører en akustisk og nedtonet versjon av «Spiderdust», er det bare så helt riktig. Men det varer ikke lenge før de drar på igjen. Annelis stemme er like fantastiske i 2024 som i storhetstiden på 90-tallet. Stemmen er et instrument i seg selv, en viktig del av bandets musikalske uttrykk.
Når hun pusher stemmen som i «Rush» får man nesten frysninger - og tanken går til Duamanda Galas. Skremmende, nifst og samtidig vakkert.
Plutselig er det hele over. Mye vil ha mer og heldigvis serveres «Unicorn» som en herlig dessert til en fengslende og nærmeste hypnotiserende aften i Bel Cantos musikalske verden.
Del på Facebook | Del på Bluesky