Billie Eilish befester sin stilling

Et lite hvileskjær? Hun har råd til det. Det virker som om hun har vært her lenge, men den unge kvinnen fra Los Angeles kan fortsatt se fram til å fylle 23.


Hva hun har oppnådd, etter at «Bad Guy» fra debutalbumet «When We Fall Asleep, Where Do We Go?» slo ned som en bombe i pop-verdenen. Da viste kalenderen 2019, og jenta var 17 år ung. To år seinere kom «Happier Than Ever».

Siden den gang har hun blitt innlemma i det celebre selskap av James Bond-komponister/artister med «No Time To Die», og erobra en Oscar med «What Was I Made For», en slags tittelmelodi i kassasuksessen «Barbie».

Så hva finner hun på, med sitt tredje album? Ikke så mye. «Bad Guy» var smått revolusjonerende i all sin nakenhet, og hun befinner seg stadig helt «der nede». Soundet er silkemykt. Nesten sånn at alt kunne vært spilt med harpe som eneste akkompagnement.

Hun har med seg en haug musikere i studio, men ofte lyder det som om de gjør alt de kan for ikke å være til stede. Hennes bror Finneas O’Connell ser ut til å styre det meste.

Unntaket fra det velkjente Billie Eilish-soundet har fått tittelen «The Greatest». Midt i det lavmælte får vi pauker og basuner! Praktfullt!

Billie Eilish har ikke funnet opp hjulet nok en gang, men leverer en solid tredje runde.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Billie Eilish sprenger taket så diamantene spruter

(06.10.21) I tilfellet Billie Eilish er det på sin plass å bruke slagordet fra en norsk sjokoladefabrikk: «Ingen over, ingen ved siden.» Nå topper hun plakaten under neste års Glastonbury-festival.


This Year's Winner: Billie Eilish

(02.08.21) Hun er 19 år, og har allerede i to år stått på pallen i øvelsen Verdens Største Popstjerne. Det skal sterke skuldre til å takle noe sånt.


Hvilken vakker James Bond-låt!

(15.02.20) Når du som tenåring kommer fra dette med integriteten i behold. Ja, hva skal man si? I tilfellet Billie Eilish blir faktisk ord fattige.


Billie Eilish og Lana Del Rey - presented by Alicia Keys

(09.02.20) Jeg ser Alicia Keys som vertinne for årets Grammy-utdeling, og kommer på at jeg må si noen ord om to helt vesentlige utgivelser fra 2019 som jeg aldri fikk skrevet om. Nå når PULS er på lufta igjen, blir alt liksom så mye enklere.


We are The Goon Squad ... og som de kom!

(11.01.26) Årets første konsert for min del, og standard er satt. En feiring av David Bowie. Jeg håper at det blir på Rockefeller neste år!


Eventyrlig morsomt om The Beatles i Norge!

(09.01.26) Vil du ha ei coffee table-bok om The Beatles? Ei bok alle som har noen år på baken bare MÅ begynne å bla i? Sigbjørn Stabursvik kommer deg til unnsetning.


En basalt fundamentert suksess

(07.01.26) Poesi, tilsatt musikk. Det er vel strengt tatt oppskriften på all populærmusikk? Steinar Raknes og Lars Saabye Christensen gjør dette til en ganske annen kunstform.


Staxrud Allstars fyrte av nyttårsraketten

(04.01.26) Ingen hadde det så moro som musikerne selv, og aller mest Eivind Staxrud, når musikeren fra Ås inviterte til AC/DC med noe attåt. Det som skilte denne konserten fra andre cover- og tributeband var det vanvittige stjernelaget på scenen, og at enkelte hadde direkte relasjoner til låtene.


Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på tre forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles", Swans' "Birthing" og Seigmens "Dissonans".


Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.