Billie Eilish befester sin stilling

Et lite hvileskjær? Hun har råd til det. Det virker som om hun har vært her lenge, men den unge kvinnen fra Los Angeles kan fortsatt se fram til å fylle 23.


Hva hun har oppnådd, etter at «Bad Guy» fra debutalbumet «When We Fall Asleep, Where Do We Go?» slo ned som en bombe i pop-verdenen. Da viste kalenderen 2019, og jenta var 17 år ung. To år seinere kom «Happier Than Ever».

Siden den gang har hun blitt innlemma i det celebre selskap av James Bond-komponister/artister med «No Time To Die», og erobra en Oscar med «What Was I Made For», en slags tittelmelodi i kassasuksessen «Barbie».

Så hva finner hun på, med sitt tredje album? Ikke så mye. «Bad Guy» var smått revolusjonerende i all sin nakenhet, og hun befinner seg stadig helt «der nede». Soundet er silkemykt. Nesten sånn at alt kunne vært spilt med harpe som eneste akkompagnement.

Hun har med seg en haug musikere i studio, men ofte lyder det som om de gjør alt de kan for ikke å være til stede. Hennes bror Finneas O’Connell ser ut til å styre det meste.

Unntaket fra det velkjente Billie Eilish-soundet har fått tittelen «The Greatest». Midt i det lavmælte får vi pauker og basuner! Praktfullt!

Billie Eilish har ikke funnet opp hjulet nok en gang, men leverer en solid tredje runde.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Billie Eilish sprenger taket så diamantene spruter

(06.10.21) I tilfellet Billie Eilish er det på sin plass å bruke slagordet fra en norsk sjokoladefabrikk: «Ingen over, ingen ved siden.» Nå topper hun plakaten under neste års Glastonbury-festival.


This Year's Winner: Billie Eilish

(02.08.21) Hun er 19 år, og har allerede i to år stått på pallen i øvelsen Verdens Største Popstjerne. Det skal sterke skuldre til å takle noe sånt.


Hvilken vakker James Bond-låt!

(15.02.20) Når du som tenåring kommer fra dette med integriteten i behold. Ja, hva skal man si? I tilfellet Billie Eilish blir faktisk ord fattige.


Billie Eilish og Lana Del Rey - presented by Alicia Keys

(09.02.20) Jeg ser Alicia Keys som vertinne for årets Grammy-utdeling, og kommer på at jeg må si noen ord om to helt vesentlige utgivelser fra 2019 som jeg aldri fikk skrevet om. Nå når PULS er på lufta igjen, blir alt liksom så mye enklere.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.