Billie Eilish befester sin stilling

Et lite hvileskjær? Hun har råd til det. Det virker som om hun har vært her lenge, men den unge kvinnen fra Los Angeles kan fortsatt se fram til å fylle 23.


Hva hun har oppnådd, etter at «Bad Guy» fra debutalbumet «When We Fall Asleep, Where Do We Go?» slo ned som en bombe i pop-verdenen. Da viste kalenderen 2019, og jenta var 17 år ung. To år seinere kom «Happier Than Ever».

Siden den gang har hun blitt innlemma i det celebre selskap av James Bond-komponister/artister med «No Time To Die», og erobra en Oscar med «What Was I Made For», en slags tittelmelodi i kassasuksessen «Barbie».

Så hva finner hun på, med sitt tredje album? Ikke så mye. «Bad Guy» var smått revolusjonerende i all sin nakenhet, og hun befinner seg stadig helt «der nede». Soundet er silkemykt. Nesten sånn at alt kunne vært spilt med harpe som eneste akkompagnement.

Hun har med seg en haug musikere i studio, men ofte lyder det som om de gjør alt de kan for ikke å være til stede. Hennes bror Finneas O’Connell ser ut til å styre det meste.

Unntaket fra det velkjente Billie Eilish-soundet har fått tittelen «The Greatest». Midt i det lavmælte får vi pauker og basuner! Praktfullt!

Billie Eilish har ikke funnet opp hjulet nok en gang, men leverer en solid tredje runde.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Billie Eilish sprenger taket så diamantene spruter

(06.10.21) I tilfellet Billie Eilish er det på sin plass å bruke slagordet fra en norsk sjokoladefabrikk: «Ingen over, ingen ved siden.» Nå topper hun plakaten under neste års Glastonbury-festival.


This Year's Winner: Billie Eilish

(02.08.21) Hun er 19 år, og har allerede i to år stått på pallen i øvelsen Verdens Største Popstjerne. Det skal sterke skuldre til å takle noe sånt.


Hvilken vakker James Bond-låt!

(15.02.20) Når du som tenåring kommer fra dette med integriteten i behold. Ja, hva skal man si? I tilfellet Billie Eilish blir faktisk ord fattige.


Billie Eilish og Lana Del Rey - presented by Alicia Keys

(09.02.20) Jeg ser Alicia Keys som vertinne for årets Grammy-utdeling, og kommer på at jeg må si noen ord om to helt vesentlige utgivelser fra 2019 som jeg aldri fikk skrevet om. Nå når PULS er på lufta igjen, blir alt liksom så mye enklere.


Stones Throw låter fortsatt som framtiden

(06.10.26) I 2026 fyller verdens kanskje mest elskelige plateselskap 30 år. Har du ennå ikke oppdaget det, er tiden definitivt inne.


En forsmak - The Impossible Green

(05.10.26) The Impossible Green lager enkel, lytteverdig, "så komplisert at det høres enkelt ut"-musikk.


Meshell Ndegeocello strekker i fortiden

(04.10.26) Meshell Ndegeocello river klassikerne fra hverandre, og bygger dem opp på nytt.


Europe, as - for ei gladskive!

(03.10.26) Stemmen til Tempest er enorm og Norums fingre produserer de råeste, tøffeste og mest intense riffene. Her finnes ikke én kjedelig eller intetsigende låt.


GURO graver seg ned til røttene

(02.10.26) Ti år etter debutalbumet "Du har mæ" er GURO tilbake med sitt andre studioalbum. Roots er en tittel som sitter usedvanlig godt, for dette er en plate som både musikalsk og tematisk graver i røttene, både i familie, kjærlighet og tilhørighet.


brenn. - er de kanskje litt forsiktige?

(30.09.26) Pønk, pop og rock. Sjarmen er der fortsatt, og de skjønner åpenbart godt hva de holder på med.