Sebastian is Back

Jeg var så heldig å se Skid Row to ganger med Sebastian Bach på vokal, i Skedsmohallen 1989 (support for Mötley Crüe) og i Oslo Spektrum i 1991. Av 80- og 90-tallets puddelrockere var det nok de som sto høyest i aktelse hos meg, fordi det var bra låter - og han sang jo som en gud (dessuten var han dritkjekk).


Skilsmissen mellom Skid Row og Bach i 1996 var stygg, og Skid Row har byttet vokalist et halvt dusin ganger siden. Erik Grönwall imponerte ikke meg på Tons of Rock i fjor, han har siden sluttet og det er Lzzy Hale som skal synge bandets siste konserter på denne turnéen.

I mellomtiden har Bach gikk ut skiver, dratt på turné med både eget og Skid Row-materiale og egentlig vært litt utenfor radaren min. «Skid Row» (1989) står for meg som den desidert beste puddelmetallskiva, «Slave To The Grind» (1991) var ikke like interessant og da er det enkelt å late som om de bare ga ut to skiver. Dog skal jeg innrømme at jeg har «et par» sjutommere og limited editions og sånn i vinylsamlinga.

Så lusker denne skiva seg inn. En eller annen på sosiale medier delte en lenke og nysgjerrig som jeg er, måtte jeg jo sjekke den ut! Alle mine gamle puddelhelter har forfalt til det ugjenkjennelige, både fysisk og vokalt, men denne «var visst bra».

Noen gamle helter fortsetter å kverne ut bra musikk. Jo lenger artisten har holdt på, jo lenger holder de ut, virker det som. I fjor kom ny skive fra Alice Cooper, i mars kom Judas Priest og nå: Sebastian (is) Bach.

«Vendetta» ble en ear worm fra første gjennomlytting, og vil nok passe veldig bra på spilleliste sammen med «The Lodger» av Priest. «Child Within The Man» er skiva for deg som fortsatt har gode minner om åttitallets puddelrockhelter, alt fra Poison til Mötley til Priest til Sabbath og som tidvis drar frem skiver fordi det er mye bra der. Eller deg som setter pris på gode melodilinjer og vakker sang.

For én ting er helt sikkert: Sebastian Bach kan (fortsatt) synge. Da jeg først satte på skiva, var jeg litt bekymra for stemmen hans – men det trengte jeg ikke. Plutselig forsvinner sammenligningen med Vince Neil, Bret Michaels og Rick Savage, for dette er på nivå med de aller, aller beste innenfor «hard rock». Ian Gillan, Rob Halford, Bruce Dickinson, gutta som hørtes ut som de hadde klassisk sangbakgrunn og som fortsatt synger som guder.

Altså: Her er gitarsoloer og delvis power ballads, og det er ingen som finner opp kruttet. «Child Within The Man» er likevel ei sabla god skive - og om Skid Row er litt smarte nå, lar de bygones be bygones og drar på turné med Bach. Når en halvsur og grinete Vince Neil greier å selge ut stadioner, hadde Skid Row med (I’ll be) Bach på vokal solgt ut på sekunder.

Dette er så sjitbra at jeg ikke har lyst til å spelle neste skive. For et par dager siden skrev jeg at Pet Shop Boys var årets sommerskive, så kommer denne på oppløpssiden og bare gruser «Nonetheless». Billy, min trofaste italienske følgesvenn/drømmebil, er helt enig med meg og jeg tror vi skal passe oss for å ikke løpe alt for fort eller gaule for høyt.

Strømmetjenesten min har begynt å bygge opp en «favorittliste» fra det jeg spiller mest, og den er like eklektisk som den er tøff.

Ikke minst setter jeg stor pris på skiver som avsluttes på en god måte. Seigmen avsluttes så vakkert med «Tønsberg», og «To Live Again» er en vakker (og avsluttende) avslutningslåt.

Jeg er også veldig glad for at jeg endelig har finni ut hvordan spille hele skiva på repeat så jeg slipper at strømminga hopper avgårde med noe skikkelig teit noe. Det er ingenting som er verre enn at man ligger og cruiser på motorveien og så må man finne et sted å stoppe fordi strømmetjenesten insisterer på at man liker noe møl.

Tror jeg at denne havner på min «Årets ti beste skiver»-liste? Neppe. Jeg er likevel temmelig sikker på at dersom min strømmetjeneste hadde hatt en «denne skiva har du spilt myyyyye»-liste kommer den til å ligge høyt oppe, rett og slett fordi den har gode kvaliteter og det rocker.

Ikke minst synger Sebastian Bach fortsatt fletta av de fleste.

Låtliste: Everybody Bleeds // Freedom // (Hold On) To The Dream // What Do I Got To Lose? // Hard Darkness // Future Of Youth // Vendetta // F. U. // Crucify Me // About To Break // To Live Again


Del på Facebook | Del på Bluesky

Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.


Krimthriller på plate-trilogi

(14.11.26) Gitarene er massive. Synthen er tung. Trommene tordner i bakgrunnen. Bassen driver rytmen. Synthen løfter det hele til noe spennende nytt.


Verden trenger flere slike kvelder!

(13.11.26) Det var duket for en skikkelig metall-utblåsning på Vulkan onsdag 11.11. La oss kalle det en «minifestival" (Campaign for Musical Destruction 2026 som turneen heter) - med ikke mindre enn 4 band (vi så kun 3) som alle fikk skinne og levere nydelig trash/death/grind/hardcore punk-ish til øra blødde.


Espen Aas’ Dylan-evangelium, 1-39

(13.11.26) Ingen vil sette spørsmålstegn ved om livet til Bob Dylan virkelig har blitt et livsverk. Det har nærmest blitt et livsverk, det også – for Espen Aas å dykke ned i det mildt sagt innholdsrike musikalske universet Bob Dylan har skapt.


Jade Bird - OBS!

(12.11.26) Jade Bird er en fremtidens stjerne som allerede skinner sterkt og vakkert!