Elbow leverer kunstrock på alvor

Det er heldigvis noen rockeband som elsker å gjøre det vanskelig for seg sjøl – og for sitt publikum.


Britene i Elbow har holdt det gående i godt og vel 20 år. Vi har vært med fra begynnelsen. Hele veien har de vært smått sære, overhodet ikke på jakt etter å nå de brede massene.

Men underveis har vokalist Guy Garvey gjort det stort som radiomann, og under London-OL i 2012 nådde de langt utover sitt ordinære publikum. De spilte faktisk under avslutningsseremonien.

Elbows musikk er gjennomført komplisert. Det gjelder alt – melodiføring, harmonisering, instrumentering (vidt forskjellig fra låt til låt). Dette medfører at ingen av spora på dette albumet ligner veldig mye på hverandre. Ikke utover at de er – ja, intrikat sammensatt. Og bandets ånd hviler over det hele.

Du må ikke la deg skremme av disse linjene. For når du kommer under huden på Elbow, er de et fantastisk band! Kunstrock – i kjølvannet av det David Bowie og Peter Gabriel holdt på med for noen tiår siden.

For ytterligere å styrke det sympatiske inntrykket, er alle låtene kreditert hele bandet. Sånn skal det gjøres når hele bandet bare være involvert i utforminga og sluttproduktet. Dette er definitivt sannheten i tilfellet Elbow.

Albumet avsluttes med «From The River»:



Del på Facebook | Del på Bluesky

Elbow: Asleep In The Back

(28.05.01) For min del var dette møtet med britiske Elbow en veldig positiv overraskelse. De har allerede rukket å bli utropt til det nye store i UK, og kanskje ikke uten grunn. Dette er heldigvis ikke enda et Oasis med sutre-vokal og fattig arbeiderklassebakgunn-image. Elbow er et stillfarent band, men de har definitivt mye å fare med.


Elbow: The Any Day Now EP

(18.01.01) Britiske Elbow blir lansert som det nye store i UK om dagen, og serverer her søt og smådeppa musikk med røtter og referanser tilbake til den dystre delen av 80-tallet. Gutta fra Bury utafor Manchester ble i fjor høst rost opp i skyene for sin Newborn EP og bidro også på julesamler'n Christmas Stocking Filler med blant annet Badly Drawn Boy. Nå har de signa på V2 og blir dyrka ytterligere av den britiske pressa.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.