Elbow leverer kunstrock på alvor

Det er heldigvis noen rockeband som elsker å gjøre det vanskelig for seg sjøl – og for sitt publikum.


Britene i Elbow har holdt det gående i godt og vel 20 år. Vi har vært med fra begynnelsen. Hele veien har de vært smått sære, overhodet ikke på jakt etter å nå de brede massene.

Men underveis har vokalist Guy Garvey gjort det stort som radiomann, og under London-OL i 2012 nådde de langt utover sitt ordinære publikum. De spilte faktisk under avslutningsseremonien.

Elbows musikk er gjennomført komplisert. Det gjelder alt – melodiføring, harmonisering, instrumentering (vidt forskjellig fra låt til låt). Dette medfører at ingen av spora på dette albumet ligner veldig mye på hverandre. Ikke utover at de er – ja, intrikat sammensatt. Og bandets ånd hviler over det hele.

Du må ikke la deg skremme av disse linjene. For når du kommer under huden på Elbow, er de et fantastisk band! Kunstrock – i kjølvannet av det David Bowie og Peter Gabriel holdt på med for noen tiår siden.

For ytterligere å styrke det sympatiske inntrykket, er alle låtene kreditert hele bandet. Sånn skal det gjøres når hele bandet bare være involvert i utforminga og sluttproduktet. Dette er definitivt sannheten i tilfellet Elbow.

Albumet avsluttes med «From The River»:



Del på Facebook | Del på Bluesky

Elbow: Asleep In The Back

(28.05.01) For min del var dette møtet med britiske Elbow en veldig positiv overraskelse. De har allerede rukket å bli utropt til det nye store i UK, og kanskje ikke uten grunn. Dette er heldigvis ikke enda et Oasis med sutre-vokal og fattig arbeiderklassebakgunn-image. Elbow er et stillfarent band, men de har definitivt mye å fare med.


Elbow: The Any Day Now EP

(18.01.01) Britiske Elbow blir lansert som det nye store i UK om dagen, og serverer her søt og smådeppa musikk med røtter og referanser tilbake til den dystre delen av 80-tallet. Gutta fra Bury utafor Manchester ble i fjor høst rost opp i skyene for sin Newborn EP og bidro også på julesamler'n Christmas Stocking Filler med blant annet Badly Drawn Boy. Nå har de signa på V2 og blir dyrka ytterligere av den britiske pressa.


Hokka sprer positivitet fra de finske skogene

(25.04.26) Ikke The Rasmus, ikke Blind Channel. Hokka har historiske røtter, men ser fremover.


Rålekkert, Robben Ford

(23.04.26) Bunnsolid fra Robben Ford, og som forventa. Musikalsk mangfoldig og ekstremt variert.


Colin Andrew - hvilken support!

(22.04.26) Alt-pop, kaller han det. Tradisjon og kreativitet blandet med en utrolig dyktig musiker og låtskriver, det kan bare bli bra.


Kanonkveld med Kiefer Sutherland

(21.04.26) Dønn ærlig, bunn solid rock med inspirasjon fra americana og køntri, men dette rocker.


Mye bra fra NIN - men kanskje i helt ...?

(18.04.26) Dette har blitt ei leken skive, som bekrefter tittelen jeg ga NIN i 1989 som «verdens beste industrial popband». De har greid å forbedre noen låter som jeg anså som middelmådige, og skiva er dansbar og sprek.


Hedvig Mollestad Weejuns i studio

(16.04.26) Det er ikke vanlig å lansere et band gjennom et live-album. Men så er da heller ikke Hedvig Mollestad noen helt vanlig artist, og hennes nye trio Weejuns er da heller ingen helt vanlig trio. Nå er de klar med sitt første studioalbum.