Elbow leverer kunstrock på alvor

Det er heldigvis noen rockeband som elsker å gjøre det vanskelig for seg sjøl – og for sitt publikum.


Britene i Elbow har holdt det gående i godt og vel 20 år. Vi har vært med fra begynnelsen. Hele veien har de vært smått sære, overhodet ikke på jakt etter å nå de brede massene.

Men underveis har vokalist Guy Garvey gjort det stort som radiomann, og under London-OL i 2012 nådde de langt utover sitt ordinære publikum. De spilte faktisk under avslutningsseremonien.

Elbows musikk er gjennomført komplisert. Det gjelder alt – melodiføring, harmonisering, instrumentering (vidt forskjellig fra låt til låt). Dette medfører at ingen av spora på dette albumet ligner veldig mye på hverandre. Ikke utover at de er – ja, intrikat sammensatt. Og bandets ånd hviler over det hele.

Du må ikke la deg skremme av disse linjene. For når du kommer under huden på Elbow, er de et fantastisk band! Kunstrock – i kjølvannet av det David Bowie og Peter Gabriel holdt på med for noen tiår siden.

For ytterligere å styrke det sympatiske inntrykket, er alle låtene kreditert hele bandet. Sånn skal det gjøres når hele bandet bare være involvert i utforminga og sluttproduktet. Dette er definitivt sannheten i tilfellet Elbow.

Albumet avsluttes med «From The River»:



Del på Facebook | Del på Bluesky

Elbow: Asleep In The Back

(28.05.01) For min del var dette møtet med britiske Elbow en veldig positiv overraskelse. De har allerede rukket å bli utropt til det nye store i UK, og kanskje ikke uten grunn. Dette er heldigvis ikke enda et Oasis med sutre-vokal og fattig arbeiderklassebakgunn-image. Elbow er et stillfarent band, men de har definitivt mye å fare med.


Elbow: The Any Day Now EP

(18.01.01) Britiske Elbow blir lansert som det nye store i UK om dagen, og serverer her søt og smådeppa musikk med røtter og referanser tilbake til den dystre delen av 80-tallet. Gutta fra Bury utafor Manchester ble i fjor høst rost opp i skyene for sin Newborn EP og bidro også på julesamler'n Christmas Stocking Filler med blant annet Badly Drawn Boy. Nå har de signa på V2 og blir dyrka ytterligere av den britiske pressa.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.