LP - ikke på LP - live!
Oslo Spektrum Arena. Det var liten arenafølelse over Oslo Spektrum i kveld. Alle palmene på scenen ga inntrykk av at vi var i en trivelig og stor stue, i LP sin stue, der vi var de mest kjærkomne av gjester.
LP / Oslo Spektrum / 26.02.24
«I’m kinda surprised, I didn't realise this was such a big show!!!» de var tydeligvis overrasket over å spille for et nesten fullt Spektrum.
Det er forståelig, for det var i grunnen jeg også. Dette var bare tredje konserten deres i Norge, tross alt, og det norske publikummet kan være litt trege når det gjelder nye artister. Første gangen var i Drammen høsten 2022, andre gangen på Loaded i fjor sommer. Da skrev jeg «Dette er så bra at det nesten gjør vondt å vite at de ikke skal synge i timevis» - og heldigvis ble det lang konsert i kveld, over 1t 45m.
Energien var den samme (men ingen tamburiner måtte bøte med livet denne gangen). LP sang og spilte, skravla med publikum, var høyt og lavt og tydeligvis genuint overlykkelig over å se en så full sal. «Isn't my band amazing, I love my band.» Det er ikke måte på hvor mye ros de lirer av seg, både for band og publikum. Da de skulle beskrive det første møtet med resten av bandet - «When we first started playing, I thought are you really as good as you look like you think you are - holy shit you are!»
Det ble mye allsang. Dessverre var det litt tekniske problemer med PAen under «Lost On You» men det gjorde ingenting, for publikum gaula så taket nesten reiste seg. LP bare lo mens de unnskyldte problemene. «Thank you, you're so beautiful!»
Noen konserter er mer kos enn andre. Dette var en slik kveld. Fantastisk vokalist, bunnsolid band og herlige låter.
Etter å ha vandret til toget og ristet meg gjennom Blixtunnelen til LP på øret, har jeg kommet frem til en ørliten åpenbaring. Stemmen deres er egentlig ganske nasal (som jeg egentlig ikke liker) med en solid dose vibrato (som jeg hvertfall ikke liker) men det funker likevel i mine ører. I det toget ankom Ski, kom jeg på det: De minner om artister som Buffy Sainte-Marie og Stevie Nicks, som jeg har vokst opp med, og som har akkurat samme sangteknikken.
Og de samme fantastiske tekstene. Og utrolige melodilinjer. Så får man heller overse at det nå viser seg at Buffy Sainte-Marie antageligvis er like kritthvit som både Nicks, LP og meg. Gode tekster skriver de alle, okke som.
Med forbehold om at setlisten kanskje muligens ikke stemmer helt (denne er fra Stockholm fredag) så fikk vi en herlig blanding av gamle og nye låter. De var tydelig stolt av å spille noen nye låter. «This is a brand new song called Tears in Time!»
Jeg skal overhodet ikke tro at oslofolk tok oppfordringen min etter Loaded i fjor, men det var fantastisk trivelig å se så mange glade ansikter (og lysende mobiler, både oppfordret og uoppfordret).
At størstedelen i GA/salen var blodfans trengte man ikke lure på. På flere av låtene tok det ei knapp strofe før hundrevis av mobiler var oppe i lufta og tok opp flere av låtene deres. Her var ingen «Oh shit jammen det er jo XYZ!!!», men gjenkjennelsens rus som vi alle har med enkeltlåter eller artister.
Og gjennom det hele, en ekte kjærlighet til kunsten sin, en ydmykhet overfor alle vi som sto der og klappet og plystret og sang med, en glede over å få dele denne kvelden med oss. Jeg er rimelig sikker på at neste gang de drar på turné blir et stopp innom Oslo en selvfølge.
Og jada, glamrockestjernen Andrew Berkeley Martin showet som sist. Han og LP er virkelig det mest fantastisk udde sceneparet og det funker så bra! Jeg tror det er noe av det som gjorde kvelden så trivelig. Resten av bandet gjør veldig lite av seg i så måte, dermed blir det verken overdådig eller slitsomt, det er bare herlig underholdende.
Gleder jeg meg til neste konsert? Jepp!
Setlist: Golden // Love song // Everybody's Falling in Love // When We're High // Love Lines // Girls Go Wild // One Like You // The One That You Love // Recovery // Hold The Light // Lost on You // Tears in Time // A Woman Is Sacred // No Witness // Special // Mean Streak // Dayglow // Long Goodbye // Hola // Other People // One Last Time
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.