Buffy Sainte-Marie: Up Where We Belong

Buffy Sainte-Marie runder snart 70 år, og har med samlealbumet ”Up Where We Belong” rundt 20 utgivelser å se tilbake på.


Også på albumet ”Up Where We Belong” får vi 60-talls inspirerte visesanger, og Buffy Sainte-Marie kler den akustiske gitaren like godt i dag som for 50 år siden.

Vibrato effekten er i like stor grad et varemerke i 2011 som den gang hun sang med Neil Young og Janis Joplin på 60- og 70-tallet. Albumet Up Where We Belong er ribbet for moderne effekter og fancy sprell, og det du hører er nettopp det du får, verken mer eller mindre.

Og hun leverer godt, og albumet kan sies å være en skatt blant kjennere. I sangen ”Crippy Creek” akkompagneres vokalen hennes kun av en enkel munnharpe, og ellers er det stort sett kun Buffy Sainte-Marie og hennes akustiske gitar vi hører.

Hun gir oss også i denne utgivelsen sine egen nye versjoner av låtene "Up Where We Belong" og ”Universal Soldier”, som for øvrig er hennes egne låter opprinnelig.

”Dance Me Around” er den mest melodiøse låten på albumet, og nettopp grunnet de melodiøse innslagene er etter min mening også den svakeste låten på albumet. Det blir kanskje litt mye pop og litt lite Buffy Saint-Marie.

Åpningsangen ”Darling Don´t Cry” og avslutningsangen ”Starwalker” er proppet med indiansk kultur og sang, og det setter en god innledning og avslutning på albumet. Buffy Sainte-Marie viser at på tross av, eller på grunn av flere tiår i bransjen, at hun er en visesanger i særklasse, med dype tekster og innholdsrike, enkle effekter som undrestreker det hele.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.