Sivert Høyem – en maktdemonstrasjon
Har du behov for å finne roen? Søk deg i retning Sivert Høyem.
Fra han brakdebuterte med Madrugada og «Industrial Silence» i 1999, har Sivert Høyem vært hovedperson på godt og vel 10 studioalbum. Etter noen års pause, holder han fortsatt liv i Madrugada.
Med sin distinkte baryton-røst har han blitt en bauta i norsk pop og rock. Jeg holdt på å skrive i norsk rock’n’roll – men det blir jo helt feil! Noen mener at han utelukkende presenterer ballader, men det blir også helt feil. Sannheten er at han med sin kontrollerte stemme får det meste til å låte som ballader. Til og med en sang som «When Your True Love Is Gone» låter «nedpå», selv om den strengt tatt framføres i temmelig rask 6/8-takt.
Men vi går til åpninga, tittelkuttet. Da snakker vi ballade, og hvilken ballade! Den går så sakte, at overhodet ikke er noen form for taktdriv. Tenk deg «Cluster One» eller «Coming Back To Life» fra Pink Floyds «The Division Bell» (1994). Eventuelt en milelang intro til «Comfortably Numb».
Og han synger som en Gud – og vit at jeg ikke alltid bruker stor G i Gud. Falsettsangen han presterer til tekstlinja «I love you more when you love med less» er – ja, himmelsk. Du finner bare Sivert Høyem og Paal Flaata i denne klassen.
Jeg er ikke sikker på om det dreier seg om en eksplisitt single, men albumet promoteres gjennom «Two Green Feathers». Her er det så vidt jeg kan forstå ikke bare snakk om barytonstemme, men også baryton-gitar. Vi skal ned til havets bredder – han skriver mye om naturen og kjærligheten, hele albumet gjennom.
Låta er fin, men ikke akkurat spesielt «pop» - hvilket vel heller ikke er meninga. Da er det mer akustisk gitar-pop ved påfølgende «When Your True Love Is Gone», en sang som virkelig løfter seg idet Sivert Høyem dykker helt ned i det vokale bass-registeret.
Mange vil nok mene at Høyem med dette albumet kjører vel safe. Jeg tar meg i å rope på en disharmonisk akkord, noe som bryter opp alt det perfekte melodiske og harmoniske. Noe sånt kommer aldri, selv om det musikalske temperamentet skifter fint for eksempel i «In The Beginning».
Instrumenteringa er gjennomgående veldig enkel. Gitar, bass, trommer, keyboards – og faktisk en fiolin helt mot slutten. Og det er mer enn nok.
På seinsommeren for halvannet år siden framførte han «Chimes At Midnight» for 45.000 tilskuere på Panathenaic Stadion i Aten. Om han vender tilbake med «The Rust», dette albumets beste låt, vil han gi grekerne en fortjent hvil i en trøblete hverdag.
Det er ikke alltid sånn i kjærlighetslivet. Men når du først blir vant til denne skatten, er «On An Island» et album å elske.
Albumet er i salg og kan strømmes fra og med i morgen, fredag 26. januar.
Del på Facebook | Del på Bluesky