Mistra - en historisk bra duo er skapt!
Det er ikke symfonisk metall. Det er noe helt annet.
Tenk at jeg hadde glemt at jeg syntes Benedicte Adrian hadde vel så fantastisk kompleks stemme som Kate Bush! Det er rett nok noenogførti år siden jeg tenkte det, og Kate og Benedicte og jeg gikk forskjellige veier på 90-tallet. Da er det rimelig fabelaktig at jeg synes hu synger like vakkert og intenst og krevende og fantastisk i dag, over 40 år senere.
Helt ærlig var jeg kanskje bittelitt skeptisk til Mistra. Vokalister som har hatt en lang karriere har tidvis en lei tendens til å havne i et par litt ekle båser, synes jeg. Jeg synes at Peter Gabriel er feig på i/o. Potensialet i stemmen er fortsatt der, men det virker som han ikke tør slippe løs. Det blir kjedelig.
Guns'n'Roses i fjor var smertefullt å høre på, for stemmen til Axl var sur og ihjelsunget. Dolly Parton og Toyah Wilcox har for mye kraft i stemmene og greier rett og slett ikke de korte, lette tonene. Jeg husker en gang jeg hørte tante Ingrid synge «Glade Jul», etter mange tiår med Wagner og Strauss og Puccini, og det var faktisk ganske jævlig å høre på.
Og så har vi de gode, gamle, som Rob Halford, Ian Gillan – og Benedicte Adrian. Som tilsynelatende har finni kilden til evig, fantastisk stemme.
«Norges mest usannsynlige duo»? Tja, kanskje, men absolutt ikke! Dette er den mest perfekte duoen! Jeg føler meg så heldig denne mandagsmorgenen når målestokken ute viser -22̊, svartovnen inne har greid å få temperaturen opp til +13̊, det er gigantomane snømengder ute som jeg burde måke bort men istedet kan jeg kose meg med debutskiva til Mistra.
Benedicte Adrian på vokal og piano, Anders Odden på gitar, bass og vokal. Så enkelt kan det gjøres.
Mye positivt kan sies om skiva, ikke minst at det er så tydelig at dette er et samarbeid. Det er ikke symfonisk metall. Det er noe helt annet. Dette er to utrolig dyktige kunstnere som tilsynelatende har satt seg ned og sagt at nå skal vi lage noe helt nytt sammen, basert på hva vi er best på - men det skal appellere til begges fans og resten av landet. Navnet Mistra er «det norskeste jeg kunne finne av alt» ifølge Anders, og det passer godt til musikk som er så unikt og kanskje litt erkenorsk?
En annen av styrkene til musikken er selvfølgelig at den er tilgjengelig for alle. Dette er ikke ei skive som bare er for metallhuer. I motsetning til Sleep Token der dødmetallen plutselig dukker opp, er skiva overraskende fri for piggtråd (som min morfar så kjekt kalte alt som var hardere enn Bjøro Håland).
De aller fleste har vel fått med seg «Waltz of Death» (som også er MGP-aktuell). 40 år etter «Lenge Leve Livet» har vi trua på Mistras sjanser. Fjerde gongen gildt for Benedicte, første gang for Anders. «The Answer Is» minner litt om «Which Witch» (en høyst undervurdert musikal). Passende at Benedicte selv sier hun føler seg som «en brent heks som vekkes til live igjen».
«Cutting Deeper» og «Climbing My Inner Mountain» er deilig tunge og seige, blant favorittene mine på skiva. «Future Past» og jeg bare må dra parallellen til hvor godt stemmene til Milan Fras og Donna Marina Mårtensson (Laibach) fungerer sammen. Anders og Benedicte, as. Perfectissimo!
Lydbildet på «No Cure For Dreams» er gigantisk. Det samme gjelder for «Last Man Alive». «Ice Walking» handler om å gå på isen – meget passende nå – eller handler den kanskje om noe helt annet? Kul tekst!
Generelt er det høy kvalitet på tekstene her, helt som forventet. Det er i det hele tatt høy kvalitet over alt ved skiva. Den er variert og spennende. Vakre melodier kommer på rekke og rad. Siden det nye året er ei knapp uke gammel tør jeg nesten ikke skrive årets mest spennende duo, men jeg tror det skal godt gjøres å overgå dette.
«Where The Angels Fall» er atter et gigantisk lydbilde. «Shadows Sing» er bare nydelig. Skiva har nå gått på repeat i 12,5 timer, og jeg er fortsatt ikke lei. Jeg vil bare fortsette å høre mer. Er det i det hele tatt noe negativt å si om denne skiva? Ikke egentlig. Ikke som jeg kommer på.
Hvorfor jeg kom på sammenligningen med Kate Bush? Skiva avsluttes med den smått legendariske «Wuthering Heights». Et modig valg. I motsetning til «Nothing Compares 2 U» som mange prøver seg på (og de fleste feiler spektakulært med), er Bush-klassikeren på et helt annet nivå. Det er de færreste som tør, og samtlige jeg har hørt tidligere har feilet. Ei låt som krever en ekstraordinær vokalist, med full kontroll over stemmen, og selvfølgelig er det den perfekte avslutninga på skiva, for denne funker!
Avslutningsvis kan jeg bare konstatere at jeg synes at Benedicte Adrian er en av de mest fantastiske vokalistene Norge noensinne har produsert. Likeledes er Anders Odden en av de mest allsidige, talentfulle musikerne noensinne med en stemme som passer fantastisk godt til Benedicte sin. Låtskrivingen deres er det bare å ta av seg hatten for. Jeg håper samarbeidet har fristet til mange flere skiver - og gjerne litt mer vokal fra Anders!
Låtliste: Waltz Of Death // The Answer Is // Cutting Deeper // Future Past // No Cure For Dreams // Last Man Alive // Ice Walking // Climbing My Inner Mountain // Where The Angels Fall // Shadows Sing // Wuthering Heights
(NB! Vi anmelder vanligvis ikke album før de også er tilgjengelig for våre lesere. Men, siden Mistra inntar scenen på Gamla allerede i kveld, fredag 12. januar, gjør vi et unntak. Albumet kommer 26. januar. -Red)
Del på Facebook | Del på Bluesky