Fangirl-ing med Mistra

«Det er litt kult, masse publikummere som ser på to som hører på musikk». Helt enig, Anders, men det å være publikummer var litt mer enn bare litt kult!

---

Mistra / Gamla, Oslo / 12.01.24

Av Siri Bjoner // 14.01.24

---

Det er ingen hemmelighet at jeg har gledet meg til å høre Mistra live siden jeg fikk skiva mandag morgen. Kattene mine har i hvertfall visst det, jeg har kanskje ikke faktisk fortalt det til noen. Jeg har danset meg gjennom kulda til Mistra hele uka og storkost meg med vissheten om at jeg var en av De Heldige som fikk høre hele skiva før noen andre og fikk anmelde den og kunne bare glede meg til offentliggjøringen!

Dette skulle ikke være noen tradisjonell konsert. Skiva skulle presenteres, og så skulle det være en liten konsert, og så mingling (les: mulighet for fangrrrrrling). Rimelig presist kommer Anders Odden og Benedicte Adrian opp på scenen og setter seg til på hver sin stol. De to er godt scenevante, men dette er en litt annerledes seanse.

Vi var vel alle litt spente på hvordan dette skulle bli, særlig Anders var litt bekymra, men det ble en veldig trivelig lyttestund. De fortalte historier rundt alle sangene – om tanken bak, om morsomme ting som hadde skjedd og ikke minst den kreative prosessen.

Vi begynte selvfølgelig med «Waltz Of Death» - «Det er visst populært med sminke og skjegg og kjole i MGP, så får vi se om det stemmer» - deretter kom låtene som perler på en snor. Og det har vært en spennende prosess. Anders sendte riff til Benedicte som la på tekster for å prøve å sy det sammen. Gamle Cadaverfans vil kanskje gjenkjenne noen av riffene, for «det var litt gjenbruk av gamle riff». Målet var dødmetall i flamencostil, musikk som «ingen ville like» - men der feilet de katastrofalt, altså. Publikum elsket det!

Det var spesielt deilig å høre at Benedicte mente Anders måtte synge mer, for der er jeg helt enig. «Cutting Deeper» var siste låta de laget (jeg tror faktisk den er favorittlåta mi på skiva). Hun mente også at det var så deilig med en vegg av gitarer, litt som full narkose, total avslapning – og Anders har en vegg med gitarer - og ikke minst lager han så vakre vegger av dem at det er litt narkose!

«No Cure For Dreams» er poplåta på skiva, ei låt der Benedicte ville ha enda flere rare akkorder. Ikke rart jeg syntes lydbildet der var massivt! Og det skal sies, det var veldig kult å stå der og høre alt på et stort anlegg. Det ble faktisk enda større og mektigere og bedre enn jeg kunne forestilt meg.

Titlene brukte de lang tid på. De skulle helst ikke vært brukt til noe tidligere. «Future Past» feilet de litt med, siden den både er ei skive med Duran Duran (2021) og Iron Maidens 2024-turné, men det får bare være. At «Ice Walking» er en horrorballade var litt kult å høre – da hadde jeg ikke misforstått teksten!

Det var faktisk rimelig kult å høre at jeg hadde oppfattet det de ønsket med flere av låtene. At det ikke var jeg som leste mer inn i det enn de mente. «Where The Angels Fall» var Benedictes pønkedebut, og skulle gi inntrykket av livredde nonner. «Jeg har ødelagt Benedicte», sa Anders, «nå spiller hun death metal på piano!»

«Shadows Sing» er i følge dem «en sjøsyk sang med fransk pop i midten». Hard nøtt å knekke for Benedicte som ville det skulle låte som ei gal heks uti skauen. Og det låt enda mer vidunderlig på stort anlegg!

Etter gjennomlytting av nesten hele skiva, ble det konserttid. Fem låter. Jeg tror nesten de leste anmeldelsen min og valgte ut de jeg likte aller, aller best, for dette var så vakkert vidunderlig at jeg ikke kunne bedt om mer! Og jeg gleder meg som en unge til neste konsert (selv om de egentlig ikke hadde tenkt å spille noen konserter, det var de blitt enige om, dette var musikk de lagde for seg selv som ingen skulle like og de skulle HVERTFALL aldri på noen scene, nei).

«Du skrev så pent at jeg fikk litt prestasjonsangst!» sa Benedicte etter konserten. Det var det overhodet ingen grunn til, for dette låt så vakkert og perfekt at det kunne ikke vært bedre.

Det var ei låt jeg savna fra skiva, men den fikk vi live - «Dette er ei coverlåt og ...» og resten hørte jeg ikke, det var noe om at denne låta burde alle kjenne og hvor lang tid tok det før noen tok’n - mens jeg var mest opptatt av susinga i hjernen og ha frysninger og ståpels og gåsehud og tenkte SJITAS og fyttikatta.

Benedicte, den naila du.

Høres jeg litt fangrrrrl ut nå? Jepp. Jeg fikk lov til å være det også! Tenk å være så fantastisk dyktige gjennom mange tiår og fortsatt være like jordnære og hyggelige (ja, begge to). Jeg gleder meg til veien videre – og vurderer nesten å se MGP-delfinalen de skal være med i. Ikke si det til noen – integriteten min står på spill her, tross alt. (Ser ut som det kan bli litt trøbbel med den MGP-finalen, Siri ... -Red)

---

Del på Facebook | Del på Bluesky