Ulf Hussein Sufi Knudsen: Stay Low

Ulf Knudsen har jeg fulgt siden jeg ble introdusert for Sister Rain for “et par” år siden. En genial musiker som har lekt med elektronisk musikk i noen tiår. Utgivelser har det vært litt verre med - eller rettere sagt, mangel på utgivelser. Det var derfor med stor spenning jeg ventet på “Stay Low” da jeg først hørte om den.


Og den er akkurat så spennende og spenstig som jeg forventet. Noen artister har man høyere forventninger til enn andre, fordi man vet at de prioriterer kvalitet fremfor kvantitet, som i tilfellet Ulf.

Og han skuffer ikke.

Tittelsporet er lyden av en gåtur ytterst på Hvaler en forblåst desemberdag. I “Water Going Down” er man i Chicago en varm vårdag, vandrende mellom skyskrapere som aldeles ikke føles verken truende eller overveldende fordi gatene er så brede og det er trær og mennesker og organisk kommunikasjon overalt. “I Want To (Drown With You)” er sløyt og laidback. Lydbildet er stort uten å være pågående, det er rene, behagelige lyder og dyktig laget.

Problemet med strømmetjenester er at det er så ufattelig mye musikk å velge mellom. Det kommer nye skiver fra gamle og nye artister hver eneste dag, og det er få album som egentlig utmerker seg. Hvor mange nye skiver har du hørt i år som du merker som “den vil jeg høre igjen”, fremfor å stappe de beste låtene inn i en spilleliste som allerede består av hundrevis av låter? Hvor mye nytt er det som utgis som egentlig er interessant nok og står ut fra massene?

Jeg vet med meg selv at jo flere bra, nye skiver jeg hører, jo mindre er sjansene for at jeg vil spille dem igjen. Utvalget er rett og slett for stort. Nåløyet har blitt for lite. Og da er det ekstra spennende med ei skive som dette, som utfordrer og fyller hjernen med bilder og behagelig støy, som provoserer og interesserer og aldeles ikke er main stream - selv om det kanskje egentlig er nettopp det. Jeg aner ikke lenger hva som er main stream annet enn at det er artister jeg aldri har hørt om.

Bildet fra den klassiske singelen til Sting, “An Englishman In New York”, er det som hopper frem med “She Is A Drone”. Dystre bilder fra en grå gigantby der det evinnelige regnet sildrer ned over paraplyen. I “People Of The One Eye” flytter vi oss videre til Bladerunner-universet, dystopisk og dystert men likevel spektakulært.

“If I Die” - elsk. “Absence is a house so vast, so transparent, so lifeless” oppbygningen er bare rå. Favorittlåta mi på denne skiva. Ingen tvil. Hvertfall ingen tvil akkurat nå. Den omfavner meg, den fyller meg, den når inn i alle hjernens mørkeste kroker og fyller dem med musikk.

Er “Stay Low” ei enkel skive? Absolutt ikke. Det er lag på lag på lag og man oppdager nye elementer ved hver gjennomlytting. Låta som virket enkel ved første gangs gjennomlytting blir mer og mer komplisert og spennende.

Mye musikk blir fort meningsløs bakgrunnsstøy som bare er der. Litt som sommermorgener på hytta i gamle dager, der Reiseradioen var fast følge, der man ikke egentlig hørte på hva som ble sagt eller spilt - men det var en del av feriefølelsen. “Stay Low” fungerer også slik, men den krever sin plass i rommet; at man lytter og får med seg tonene og bevegelsene og lydbildet. Så blir man belønnet for den aktive lyttingen med ei ufattelig kul skive og mer spennende musikk enn det aller meste som gis ut i dag.


Del på Facebook | Del på Bluesky

- Platebransjen, det siste informasjonsmonopol!

(23.08.00) En av de utgivelsene som har vekt mest oppsikt de siste ukene er det nye framstøtet til nett-nerdene Nood. Ulf Knudsen (ex-Betonghysteria, Siste Dagers Hellige, Sister Rain) og Per Platou (ex-Chris Erichsens Orkester, dBUT-grunnlegger) har overgått seg selv og det fire år gamle debutalbumet - og igjen gitt oss en illusjon om at globalisering er et udelt positivt fenomen. I beste Nood-stil sendte vi dem hver sin mail med spørsmål, som de svarte på uavhengig av hverandre.


Nood: Shaped Like A Taco

(08.08.00) Nood, Ulf Knudsen (ex-Betonghysteria, Sister Rain m.fl.) og Per Platou (Chris Erichsens Orkester m.fl.), har gitt ut oppfølger'n til deres debutalbum "HettyLettyNetty" fra '96. Dengang vakte de oppsikt ved å kun benytte sampla lyder fra nettet til sine låter og collager. Nå tør de stole mer på låtene i seg sjøl.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.