Ulf Hussein Sufi Knudsen: Stay Low

Ulf Knudsen har jeg fulgt siden jeg ble introdusert for Sister Rain for “et par” år siden. En genial musiker som har lekt med elektronisk musikk i noen tiår. Utgivelser har det vært litt verre med - eller rettere sagt, mangel på utgivelser. Det var derfor med stor spenning jeg ventet på “Stay Low” da jeg først hørte om den.

Av Siri Bjoner // 08.12.23

Og han skuffer ikke.

Tittelsporet er lyden av en gåtur ytterst på Hvaler en forblåst desemberdag. I “Water Going Down” er man i Chicago en varm vårdag, vandrende mellom skyskrapere som aldeles ikke føles verken truende eller overveldende fordi gatene er så brede og det er trær og mennesker og organisk kommunikasjon overalt. “I Want To (Drown With You)” er sløyt og laidback. Lydbildet er stort uten å være pågående, det er rene, behagelige lyder og dyktig laget.

Problemet med strømmetjenester er at det er så ufattelig mye musikk å velge mellom. Det kommer nye skiver fra gamle og nye artister hver eneste dag, og det er få album som egentlig utmerker seg. Hvor mange nye skiver har du hørt i år som du merker som “den vil jeg høre igjen”, fremfor å stappe de beste låtene inn i en spilleliste som allerede består av hundrevis av låter? Hvor mye nytt er det som utgis som egentlig er interessant nok og står ut fra massene?

Jeg vet med meg selv at jo flere bra, nye skiver jeg hører, jo mindre er sjansene for at jeg vil spille dem igjen. Utvalget er rett og slett for stort. Nåløyet har blitt for lite. Og da er det ekstra spennende med ei skive som dette, som utfordrer og fyller hjernen med bilder og behagelig støy, som provoserer og interesserer og aldeles ikke er main stream - selv om det kanskje egentlig er nettopp det. Jeg aner ikke lenger hva som er main stream annet enn at det er artister jeg aldri har hørt om.

Bildet fra den klassiske singelen til Sting, “An Englishman In New York”, er det som hopper frem med “She Is A Drone”. Dystre bilder fra en grå gigantby der det evinnelige regnet sildrer ned over paraplyen. I “People Of The One Eye” flytter vi oss videre til Bladerunner-universet, dystopisk og dystert men likevel spektakulært.

“If I Die” - elsk. “Absence is a house so vast, so transparent, so lifeless” oppbygningen er bare rå. Favorittlåta mi på denne skiva. Ingen tvil. Hvertfall ingen tvil akkurat nå. Den omfavner meg, den fyller meg, den når inn i alle hjernens mørkeste kroker og fyller dem med musikk.

Er “Stay Low” ei enkel skive? Absolutt ikke. Det er lag på lag på lag og man oppdager nye elementer ved hver gjennomlytting. Låta som virket enkel ved første gangs gjennomlytting blir mer og mer komplisert og spennende.

Mye musikk blir fort meningsløs bakgrunnsstøy som bare er der. Litt som sommermorgener på hytta i gamle dager, der Reiseradioen var fast følge, der man ikke egentlig hørte på hva som ble sagt eller spilt - men det var en del av feriefølelsen. “Stay Low” fungerer også slik, men den krever sin plass i rommet; at man lytter og får med seg tonene og bevegelsene og lydbildet. Så blir man belønnet for den aktive lyttingen med ei ufattelig kul skive og mer spennende musikk enn det aller meste som gis ut i dag.