Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Hardt og rått! Ferdig alt for fort!

Årets desidert korteste konsert (av headliner) – 56 minutter, og da er jeg snill. Tross alt er dette en konsert jeg har gledet meg til siden jeg så dem på Tons of Rock for temmelig nøyaktig ett år, fem måneder minus én dag til. Og så får vi ikke en full time engang?


Raised Fist / John Dee / 23.11.23


Hver eneste gang jeg har lyst til å brøle FYTTIKATTAFORENRÅÅÅÅÅKONSERT så tenker jeg på hva jazzkompisen sa, om å ikke ødelegge spenningen. Det gidder jeg ikke i kveld. Årets (antageligvis) aller siste konsert for min del.

Jeg kunne ikke bedt om en bedre avslutning på et helsikes bra konsertår, som begynte med episke Apocalyptica for temmelig nøyaktig ti måneder siden. Fra finske celloer til norrsvensk hardcore.

Dette var akkurat like bra som sist jeg så dem, om ikke bedre. En heftig treningsøkt på en knapp time, med et tonn med energi stappa inn – jeg kunne faktisk ikke bedt om mer!

Når man som publikummer i periferien blir sliten, kan man bare tenke seg hvordan det var foran. Dette er et band som tenner på alle plugger før første tone, og holder energien oppe til siste slutt. Sist kalte jeg vokalist Alexander Hagmann en “supernova som er høyt og lavt og synger samtidig” og det var han jammen i dag også. Resten av bandet likeså. Scena på John Dee er faktisk så alt, alt, alt for liten for dette høyst kompetente og sjukt råe hardcorebandet.

Raised Fist har spelt opp til dans i 30 år nå. “Lillebror” hadde bursdag i dag, og selvfølgelig kan alle i salen teksten til "Ja, må han leva" og da løfta nesten taket seg. Gølvet rista når det tok av i moshpiten. Heldigst var kanskje den blåhåra som både fikk Hagmanns svette t-skjorte (“Den fins inte at få kjöpt längre! Vi har den inte själv engong!”) og crowdsurfa.

Jeg tror faktisk at om du leser anmeldelsen fra sist, så stemmer den like bra for kveldens konsert. Jeg har ikke flere superlativer å komme med. Jeg håper de kommer tilbake og speller på en litt større scene neste gang, for det har visstnok vært utsolgt rimelig lenge, og dette er så rå og kompromissløs hardcore at det nok kunne trukket mange, mange flere!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Henda i været for Raised Fist!

(27.06.22) Vi spurta fra Europe til Raised Fist for "de bare MÅTTE vi se", ifølge kompisen. Da jeg spurte hva de spilte, svarte hun "Hardcore. De er også svenske". Greit, jeg er ikke vanskelig å be, svensk hardcore minner om Clawfinger som var rimelig rått da jeg så dem på Quarten i 1994.


Raised Fist: Dedication

(31.12.02) Raised Fist viser at Burning Heart fremdeles kan gi ut spennende hardcore, selv om band som Breach og Refused er oppløst. Raised Fist er et utrolig energisk og stramt band, men ”Dedication” blir noe for lik deres forrige album, ”Ignoring The Guidelines”.


Raised Fist: Fuel

(14.04.99) Mer hardcore fra andre siden kjølen. Og dette er varer som virkelig slår lytteren knock out. På sitt hardeste er det som Foremans høyre for tjue år siden.


We are The Goon Squad ... og som de kom!

(11.01.26) Årets første konsert for min del, og standard er satt. En feiring av David Bowie. Jeg håper at det blir på Rockefeller neste år!


Eventyrlig morsomt om The Beatles i Norge!

(09.01.26) Vil du ha ei coffee table-bok om The Beatles? Ei bok alle som har noen år på baken bare MÅ begynne å bla i? Sigbjørn Stabursvik kommer deg til unnsetning.


En basalt fundamentert suksess

(07.01.26) Poesi, tilsatt musikk. Det er vel strengt tatt oppskriften på all populærmusikk? Steinar Raknes og Lars Saabye Christensen gjør dette til en ganske annen kunstform.


Staxrud Allstars fyrte av nyttårsraketten

(04.01.26) Ingen hadde det så moro som musikerne selv, og aller mest Eivind Staxrud, når musikeren fra Ås inviterte til AC/DC med noe attåt. Det som skilte denne konserten fra andre cover- og tributeband var det vanvittige stjernelaget på scenen, og at enkelte hadde direkte relasjoner til låtene.


Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på tre forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles", Swans' "Birthing" og Seigmens "Dissonans".


Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.