Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Hardt og rått! Ferdig alt for fort!

Årets desidert korteste konsert (av headliner) – 56 minutter, og da er jeg snill. Tross alt er dette en konsert jeg har gledet meg til siden jeg så dem på Tons of Rock for temmelig nøyaktig ett år, fem måneder minus én dag til. Og så får vi ikke en full time engang?


Raised Fist / John Dee / 23.11.23


Hver eneste gang jeg har lyst til å brøle FYTTIKATTAFORENRÅÅÅÅÅKONSERT så tenker jeg på hva jazzkompisen sa, om å ikke ødelegge spenningen. Det gidder jeg ikke i kveld. Årets (antageligvis) aller siste konsert for min del.

Jeg kunne ikke bedt om en bedre avslutning på et helsikes bra konsertår, som begynte med episke Apocalyptica for temmelig nøyaktig ti måneder siden. Fra finske celloer til norrsvensk hardcore.

Dette var akkurat like bra som sist jeg så dem, om ikke bedre. En heftig treningsøkt på en knapp time, med et tonn med energi stappa inn – jeg kunne faktisk ikke bedt om mer!

Når man som publikummer i periferien blir sliten, kan man bare tenke seg hvordan det var foran. Dette er et band som tenner på alle plugger før første tone, og holder energien oppe til siste slutt. Sist kalte jeg vokalist Alexander Hagmann en “supernova som er høyt og lavt og synger samtidig” og det var han jammen i dag også. Resten av bandet likeså. Scena på John Dee er faktisk så alt, alt, alt for liten for dette høyst kompetente og sjukt råe hardcorebandet.

Raised Fist har spelt opp til dans i 30 år nå. “Lillebror” hadde bursdag i dag, og selvfølgelig kan alle i salen teksten til "Ja, må han leva" og da løfta nesten taket seg. Gølvet rista når det tok av i moshpiten. Heldigst var kanskje den blåhåra som både fikk Hagmanns svette t-skjorte (“Den fins inte at få kjöpt längre! Vi har den inte själv engong!”) og crowdsurfa.

Jeg tror faktisk at om du leser anmeldelsen fra sist, så stemmer den like bra for kveldens konsert. Jeg har ikke flere superlativer å komme med. Jeg håper de kommer tilbake og speller på en litt større scene neste gang, for det har visstnok vært utsolgt rimelig lenge, og dette er så rå og kompromissløs hardcore at det nok kunne trukket mange, mange flere!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Henda i været for Raised Fist!

(27.06.22) Vi spurta fra Europe til Raised Fist for "de bare MÅTTE vi se", ifølge kompisen. Da jeg spurte hva de spilte, svarte hun "Hardcore. De er også svenske". Greit, jeg er ikke vanskelig å be, svensk hardcore minner om Clawfinger som var rimelig rått da jeg så dem på Quarten i 1994.


Raised Fist: Dedication

(31.12.02) Raised Fist viser at Burning Heart fremdeles kan gi ut spennende hardcore, selv om band som Breach og Refused er oppløst. Raised Fist er et utrolig energisk og stramt band, men ”Dedication” blir noe for lik deres forrige album, ”Ignoring The Guidelines”.


Raised Fist: Fuel

(14.04.99) Mer hardcore fra andre siden kjølen. Og dette er varer som virkelig slår lytteren knock out. På sitt hardeste er det som Foremans høyre for tjue år siden.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.