Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Hardt og rått! Ferdig alt for fort!

Årets desidert korteste konsert (av headliner) – 56 minutter, og da er jeg snill. Tross alt er dette en konsert jeg har gledet meg til siden jeg så dem på Tons of Rock for temmelig nøyaktig ett år, fem måneder minus én dag til. Og så får vi ikke en full time engang?


Raised Fist / John Dee / 23.11.23


Hver eneste gang jeg har lyst til å brøle FYTTIKATTAFORENRÅÅÅÅÅKONSERT så tenker jeg på hva jazzkompisen sa, om å ikke ødelegge spenningen. Det gidder jeg ikke i kveld. Årets (antageligvis) aller siste konsert for min del.

Jeg kunne ikke bedt om en bedre avslutning på et helsikes bra konsertår, som begynte med episke Apocalyptica for temmelig nøyaktig ti måneder siden. Fra finske celloer til norrsvensk hardcore.

Dette var akkurat like bra som sist jeg så dem, om ikke bedre. En heftig treningsøkt på en knapp time, med et tonn med energi stappa inn – jeg kunne faktisk ikke bedt om mer!

Når man som publikummer i periferien blir sliten, kan man bare tenke seg hvordan det var foran. Dette er et band som tenner på alle plugger før første tone, og holder energien oppe til siste slutt. Sist kalte jeg vokalist Alexander Hagmann en “supernova som er høyt og lavt og synger samtidig” og det var han jammen i dag også. Resten av bandet likeså. Scena på John Dee er faktisk så alt, alt, alt for liten for dette høyst kompetente og sjukt råe hardcorebandet.

Raised Fist har spelt opp til dans i 30 år nå. “Lillebror” hadde bursdag i dag, og selvfølgelig kan alle i salen teksten til "Ja, må han leva" og da løfta nesten taket seg. Gølvet rista når det tok av i moshpiten. Heldigst var kanskje den blåhåra som både fikk Hagmanns svette t-skjorte (“Den fins inte at få kjöpt längre! Vi har den inte själv engong!”) og crowdsurfa.

Jeg tror faktisk at om du leser anmeldelsen fra sist, så stemmer den like bra for kveldens konsert. Jeg har ikke flere superlativer å komme med. Jeg håper de kommer tilbake og speller på en litt større scene neste gang, for det har visstnok vært utsolgt rimelig lenge, og dette er så rå og kompromissløs hardcore at det nok kunne trukket mange, mange flere!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Henda i været for Raised Fist!

(27.06.22) Vi spurta fra Europe til Raised Fist for "de bare MÅTTE vi se", ifølge kompisen. Da jeg spurte hva de spilte, svarte hun "Hardcore. De er også svenske". Greit, jeg er ikke vanskelig å be, svensk hardcore minner om Clawfinger som var rimelig rått da jeg så dem på Quarten i 1994.


Raised Fist: Dedication

(31.12.02) Raised Fist viser at Burning Heart fremdeles kan gi ut spennende hardcore, selv om band som Breach og Refused er oppløst. Raised Fist er et utrolig energisk og stramt band, men ”Dedication” blir noe for lik deres forrige album, ”Ignoring The Guidelines”.


Raised Fist: Fuel

(14.04.99) Mer hardcore fra andre siden kjølen. Og dette er varer som virkelig slår lytteren knock out. På sitt hardeste er det som Foremans høyre for tjue år siden.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.