Alt hva Mick Harvey har betydd ...
På vei hjem lyttet jazzkompisen og jeg på “Transmission: Bare snille poplåter – går det an?”. Som seg hør og bør spilte Espen Omdahl verdens vakreste og snilleste poplåt av dem alle, “The Mercy Seat”. Omdahl påsto at det var med “Tender Prey” at Nick Cave “for alvor var i ferd med å komme ut av skapet som en melodisnekker av rang”. Joda, det kan du si, men magien, det var det andre som sto for, mener nå jeg.
Mick Harvey, J.P. Shilo, Amanda Acevedo / Kafé Hærverk / 23.09.23
Den veldig korte historien er at Mick Harvey og Nick Cave med venner møttes på en privatskole i Australia på tidlig 70-tall og begynte å spille sammen. Bandet het etter hvert “The Boys Next Door”, som flyttet til London, ble til det smått legendariske “The Birthday Party” før “Nick Cave and the Bad Seeds” ble født.
At det er Nick Cave som har skrevet det meste av låtmaterialet er det ingen tvil om, men Harvey ble den musikalske direktøren som hadde hovedansvaret for produksjonen og dermed en solid rolle i hvordan bandet utviklet seg musikalsk. At jeg er sterkt uenig i hvor mye makt Warren Ellis etter hvert fikk er ingen hemmelighet, og når man hører Mick Harvey live er det ingen tvil om at hvor viktig hans rolle i Bad Seeds var. Når man hører Harveys eget låtmateriale, er det ingen tvil om at fyrens musikalske talent har hatt mye å si for alle band han har vært involvert i.
For dette er bare vakkert. Multiinstrumentalisten Harvey har samarbeidet med mange fremragende artister i årenes løp. Amanda Acevedo er en av de nyeste. De møttes ved en tilfeldighet i Mexico før verden stengte ned og begynte å samarbeide med fildeling over nettet. “Phantasmagoria In Blue” har blitt en fantastisk vakker plate.
Og om du noensinne lurte på om Pat Benatars “Love Is A Battlefield” ville bli bedre som duett, så er svaret ja. Uten tvil.
Jazzkompisen og jeg var helt enige i at Acevedos stemme løftet låtene opp på et helt annet nivå. Kremkonsert!
Og da har jeg ikke engang nevnt JP Shilo. Australieren begynte å samarbeide med Harvey på “Delirium Tremens” (2016), som var den tredje av fire skiver Harvey ga ut med tekster av Serge Gainsbourg oversatt til engelsk. Siden vi ikke fikk gleden av Mark Steiner og Ingunn Holmen som support på lørdagen, ble det Shilo solo i stedet. Et høyst gledelig møte! Lugnt og vakkert - og hvilket intenst lydbilde han produserte med bare en enkel gitar. Og ikke Kristof Hahn-lydbilde men behagelig, skinnende, vakkert, kunstnerisk, australsk og magisk - og jeg er veldig glad det snart er Bandcamp Friday igjen, for her skal det kjøpes musikk!
Harvey, Acevedo og Shilo, to fantastiske strykere og en trommemaskin “for det var ikke plass til trommesett på scenen”. Utsolgt begge dager. Jeg håper de kommer tilbake til Norge snart, uansett om det er en eller to eller alle, for dette var virkelig nydelig.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Kim Ljung - mannen som aldri gjør feil
(27.09.25) Lydbildet er massivt. Ikke musikk å gjøre hagearbeid til. Skitbra.