Westlife: Westlife

Jeg lurer på hva det er – mer spesifikt – som gjør at jeg syns dette er så helt forjævlig?


Westlife sklir umerkelig (nuvel) inn i rekka av såpeglatte gutteband. Fem vokalister, ingen av dem skriver sanger. De er pene å se til; kjekke arisk-looking boys. Og de kan synge. På nachspielet under årets HitAwards sang de fire-fem (helt like) sanger a capella – klokkeklart. Så det går ikke på dét – og for all del; det er ingen forbrytelse å synge sanger man sjøl ikke har skrevet. Den øvelsen er som kjent av ganske ny dato; det kunne liksom ikke brukes som noe slags innsigelse mot Frank Sinatra og Elvis at de ikke var eksepsjonelt flinke komponister og/eller tekstforfattere.

Du kan ikke ha unngått å høre dem. ”Swear It Again” har i irriterende grad fylt luftrommet denne høsten. Den er vel strengt tatt ikke noen utprega dårlig pop-komposisjon, den er bare… heslig. Jeg sier ikke dette fordi jeg ikke liker pur pop; klikk deg for eksempel fram til anmeldelsene av #link_1” og #link_2# - så skjønner du at min motvilje ikke bunner i spyfornemmelser bare noe lukter ”pop”.

Jeg skjønner at slike ting, Backstreet Boys, Boyzone, A1… at det kan funke som soundtrack til den første sydenturen uten mamma og pappa, og at de derfor ønskes hver natt i ”Nattønsket” – det skal jo handle om nettopp slike minner. Men der stopper det også.

Jeg greier det bare ikke. Vakre gutterøster til tross; Westlife er ikke-musikk.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Westlife kommer i mai

(23.01.08) Boyband-bølgen er så visst ikke over, og Take That nyter godt av sitt comeback. 26. mai kommer Westlife, et av de store boyband-navnene, til Norge igjen for første gang på 4 år.


- Thank you, thank you, thank you, sa Moby

(12.12.00) (Oslo/PULS): Like mange takk fortjener den lille mannen som gjorde Nobels Fredpriskonsert 2000 så minneverdig. Det var uten tvil Mobys kveld, hvor han kjørte over verdensnavn som Natalie Cole, Westlife og Lee Ann Womack. Vår egen Sissel, nigerianske Femi Kuti og walisiske Bryn Terfel gjorde også en hederlig innsats for så vel underholdning som fredsbudskap med sine totalt ulike uttrykk.


Westlife til Valhall

(08.12.00) Søndag 22. april gjester guttegruppa Westlife Valhall rett ved Valle Hovin i Oslo. Odins rike vil dermed fylles av tenåringsjenter med overstyrte hormoner og fem dansende gutter som nettopp er ferdig med kvisestadiet.


Westlife: Coast to Coast

(08.11.00) Med sanger som "My Love", "I Lay My Love On You", "Against All Odds" med Mariah Carey, "Somebody Needs You", "Dreams Come True" og "Fragile Heart" er Westlife tilbake for å få ungjentene til å låse seg inn på rommet sitt med Westlife-plakatene sine, høre på de sensuelle stemmene mens de blir våte i buksa ved tanken på de nyyyyyydelige gutta som synger. Ikke denna jenta, nei!


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.