Westlife: Westlife
Jeg lurer på hva det er mer spesifikt som gjør at jeg syns dette er så helt forjævlig?
Westlife sklir umerkelig (nuvel) inn i rekka av såpeglatte gutteband. Fem vokalister, ingen av dem skriver sanger. De er pene å se til; kjekke arisk-looking boys. Og de kan synge. På nachspielet under årets HitAwards sang de fire-fem (helt like) sanger a capella klokkeklart. Så det går ikke på dét og for all del; det er ingen forbrytelse å synge sanger man sjøl ikke har skrevet. Den øvelsen er som kjent av ganske ny dato; det kunne liksom ikke brukes som noe slags innsigelse mot Frank Sinatra og Elvis at de ikke var eksepsjonelt flinke komponister og/eller tekstforfattere.
Du kan ikke ha unngått å høre dem. Swear It Again har i irriterende grad fylt luftrommet denne høsten. Den er vel strengt tatt ikke noen utprega dårlig pop-komposisjon, den er bare heslig. Jeg sier ikke dette fordi jeg ikke liker pur pop; klikk deg for eksempel fram til anmeldelsene av #link_1 og #link_2# - så skjønner du at min motvilje ikke bunner i spyfornemmelser bare noe lukter pop.
Jeg skjønner at slike ting, Backstreet Boys, Boyzone, A1 at det kan funke som soundtrack til den første sydenturen uten mamma og pappa, og at de derfor ønskes hver natt i Nattønsket det skal jo handle om nettopp slike minner. Men der stopper det også.
Jeg greier det bare ikke. Vakre gutterøster til tross; Westlife er ikke-musikk.
Del på Facebook | Del på Bluesky