Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Et assortert utvalg av intim og deilig

Noen låter kjenner man igjen før den første strofen er ferdig. “Smoke On The Water” er vel den mest kjente (og den som trigger sterkest følelser i folk?) av dem. Så lite som én note, den aller første, kan trigge utallige følelser fordi forventningen treffer før låta begynner. En sjelden gang i blant skyldes den forventningen en perle av en sang man har hørt én gang før.


Ingunn Holmen & Mark Steiner / Galleri Schaeffers Gate 5, Oslo / 28.01.23


Jeg omtalte denne låta som “Vakkert, bare vakkert” da de spilte på Kafé Hærverk for knappe tre måneder siden. Den er ikke mindre vakker nå (og kommer muligens/antageligvis/forhåpentligvis på en strømmetjeneste nær deg veldig snart!), og jeg tror jeg satt og gliste gjennom mesteparten av den.

Galleri Schaeffers Gate 5 er et veldig hyggelig galleri med en slags mesanin, der det er akkurat plass til to musikere. Intimkonsert er et helt korrekt begrep. Sist jeg var på konsert her var det med Hackedepicciotto, og konserten var enda litt mer intim i går, da det var sitteplasser for alle.

Intim og deilig. Det finnes ikke bedre ord. Et assortert utvalg egne låter og tolkninger av andres. Ingunns tolkninger. Hu kan dette. Alle låtene har gode tekster og budskap, og de blir enda sartere og dystrere og bedre med disse to.

Så får det heller være at lyset er helt grusomt for en fotograf (en god påminnelse på at kameraet ser andre bølgelengder enn menneskeøyet) og at de gjerne kunne spilt en time lenger.

Kveldens “support” var utstillingen "Recent Work" av den svenske multi-media-kunstneren Henrik Haukeland. Dyster og intens med bilder som de fleste kunne kjenne seg igjen i og en god stemningsskaper.

Av og til hender det at jeg tenker tilbake på gode konserter og lurer på om jeg husket rett, at det virkelig var så bra. Da Ingunn begynte å synge i går tenkte jeg at nei. Jeg husket rett. Jeg gleder meg til å få lasta ned “Black Hole” og “Twin Flames” veldig snart! De kommer til å gå på repeat.

For det er selvfølgelig “Black Hole” som er den vakreste av dem alle, selv om teksten egentlig er litt deprimerende. Det er ingenting feil med den låta (annet enn at den ikke for lengst er tilgjengelig). Sart, skjør, minimalistisk, bæres helt og holdent av stemmene til Ingunn og Mark og litt musikk i bakgrunnen.

I gamle dager måtte man stå i kø for å være den første til å kjøpe ei ny skive, tross regn og snø og trusselen om lungebetennelse og det som verre er. I dag kan man heldigvis bare ta en digital nedtelling (som jeg gjorde til Laibachs LOVE IS STILL ALIVE) som kan være tålmodighetsprøve nok. Jeg skal nok sette på alarm til disse skal slippes!

Og følg med. De kommer kanskje snart til en scene nær deg, og da treffer du sikkert meg der også!

Setliste: Black Hole, Heavenly Father (Bon Iver), Kom Med Mig (Thåström), Nature Boy (Nat King Cole), Step Into This Room, Sea Of Disappointment, Det Kunne Skjedd (Kari Bremnes), Twin Flames, Dance Monkey (Tones and I)


Del på Facebook | Del på Bluesky

En sann lise for kropp og sjel

(31.05.25) «Dette er den endelige versjonen!» påstår Mark Steiner da de setter i gang med «Don’t Let The Moon Go Down». Da må jeg le litt, for er det én ting Mark Steiner er flink til, er det å endre låtene sine mellom hver konsert. Kanskje er det derfor jeg gleder meg så voldsomt til hver gang jeg får til å se ham live?


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.