William Tyler - ren americana av vakreste sort

“I'm just gonna play stuff, so if anyone yells something I'll play it. It may have to be something I've written.” William Tyler fra Nashville, Tennessee forventet helt klart ikke noen respons på utsagnet. Desto gladere ble han da opptil flere av hans låter ble ropt opp.

---

William Tyler / Kafé Hærverk / 07.05.23

Av Siri Bjoner // 08.05.23

---

Noen konserter er triveligere enn andre. Kveldens besøk på Kafé Hærverk havner helt klart i boksen “feelgood konsert”. Som vanlig var det jazzkompisen som overtalte meg med med en glitrende beskrivelse av unge Tyler. “Kosmisk instrumental-country er det. Har aldri hørt ham før, men veldig bra, noe av det er også ganske syrete, mens noe er melodisk og klimpre-fint.”

Jeg må innrømme at med den beskrivelsen tenkte jeg umiddelbart på Laibach sin spacekøntri, men etter litt sniklytting var det tydelig at dette var ren americana av vakreste sort. Tankene glir litt til gode Karin Wright som vi mistet så alt for tidlig.

Melodisk klimprefint er en god beskrivelse. At en fyr med en gitar kan lage så vakker og stor musikk er utrolig! Mer ørkenpop enn syrete, men det var nok helst utvalget han spilte. I tv-serien “Stranger Things” havner beboerne i “the upside down” - oppnedverdenen. På denne konserten havnet tankene mine i “upside down”-varianten av Stephen Kings romaner, og da særlig “The Stand” (1978), “Dark Tower”-serien (1982-2012) og “Desperation” (1996) - men altså i motsatt form: Ingen apokalypse, ingen zombier, ingen død og fordervelse, bare lange åpne sletter og spennende, interessante folk.

Tyler er lavmælt, men snakkesalig. Etter å ha kommet over sjokket over at Kafé Hærverk i kveld er fullt - “I didn't know if there was gonna be more than two people” - blir han regelrett skravlete. På en hyggelig måte. Han forteller om The Andy Griffith Show og episoden “Man in a hurry” (S3 E16, 1963) som er inspirasjonen til låta over. Han prater om kjente gitarister og “Eric Clapton er ikke amerikansk, men skulle nok ønske han var det”.

Scena på Hærverk som normalt ser full ut med to personer og en gitar og en forsterker ser merkelig naken ut. Det er bare Tyler, en stol, to gitarer og noen bokser og ledninger. Dog er det ingenting som er minimalistisk ved konserten hans. En mann og en gitar, litt som da Kristof Hahn gjestet Kulturkirken Jakob i november, rett nedi gata for Hærverk. Der ender alle sammenligninger. Selv om de begge fylte rommet med lyd, var Tylers gitar fløyelsmyk og behagelig der Hahn økte lydmengden til det ble nesten for mye.

Han forteller om Antonín Dvořák (1841-1904) som komponerte sin Symphony No. 9 i E minor, "From the New World", Op. 95, B. 178 (mest kjent som “New World Symphony”) etter å ha reist på kryss og tvers i USA - der han altså approprierte gamle amerikanske folkmelodier og kalte det sitt eget. Vi får høre om Steven Foster (1826-1964) som anses å være “the father of American music”, og så spilte han en medley av disse to komponistene.
Og mellom snakkingen er det vakkert gitarspill. Klimpring er ikke et dekkende ord, for det er store åpne lydbilder han lager. Dreamscapes. Om du synes det låter litt kjent, så ble det brukt som del av soundtracket på USA-dokumentaren til Thomas Seltzer og co fra 2016.

“I'm gonna live forever even if it kills me” - vel, så lenge du fortsetter å lage vakker musikk må du gjerne det! For da er jeg der, på tredje rad (som på Hærverk betyr bakerst i lokalet). Mot slutten av konserten kikker han på mobilen. “I dunno how long I'm supposed to play, but no one's kicked us out yet so I'll do the last request” - og så spilte han to eller var det tre låter til.

Jazzkompisen og jeg har sett mange artister som vi har havnet på ved en tilfeldighet det siste året. Felles for dem alle er at de er overraskende bra, og William Tyler er intet unntak. Siste utgivelsen fra William Tyler & The Impossible Truth var “Secret Stratosphere” som kom for kort tid siden. Følg med her for anmeldelse! I mellomtiden kan du nyte “Highway Anxiety / Radioactivity (Live)”

---

Del på Facebook | Del på Bluesky