På kino nå: Historien bak Leonard Cohens "Hallelujah"

Hvis du ikke liker låta "Hallelujah" har du ingen god grunn til å se denne filmen. Filmen blir markedsført som en dokumentar over Leonard Cohens liv, basert på historien rundt "Hallelujah". Kompisen og jeg var helt enig i at den beskrivelsen ikke helt stemte.

---

Leonard Cohen, Dayna Godfine (regi), Dan Geller (regi) / Hallelujah / Sony Pictures/Piece of Magic

Av Siri Bjoner // 17.01.23

---

Hvis du ikke liker låta "Hallelujah" har du ingen god grunn til å se denne filmen. Filmen blir markedsført som en dokumentar over Leonard Cohens liv, basert på historien rundt "Hallelujah". Kompisen og jeg var helt enig i at den beskrivelsen ikke helt stemte.

Vi kommer til alt det positive, men først noen innvendinger: Det er ikke noe snakk om Marianne, som vel var hans mest berømte forhold. Poesien og hans øvrige forfatterskap (1954-1967) nevnes i en bisetning. Samarbeidet med Jennifer Warnes omtales ikke. Vi får ikke vite hva barna heter eller hva de gjør og det nevnes ikke med et ord at sønnen Adam selv er musiker og var med på den siste utgivelsen. Selv om de gjør et poeng av at Cohen slet med religiøs og spirituell konflikt, gir filmen lite innblikk i det. At hans ex-manager lurte han trill rundt over en tiårsperiode blir fremstilt som at det skjedde nesten over natta.

Filmen føles tidvis litt lite gjennomtenkt. De har flere intervjuer med journalist og forfatter Larry 'Ratso' Sloman som intervjuet ham flere ganger for Rolling Stone magazine, og var endog en venn. Men de kunne brukt ham mer som en overgang fremfor litt løsrevne bruddstykker. Nancy Bacal (barndomsvenninne) får også brukbart med plass, men også der føltes det som det manglet noe. Klippene fra alle talentkonkurransedeltakere som synger "Hallelujah" kunne vært klippet, så det ble et fullt vers.

Når det er sagt. Denne kritikken er i grunnen småtteri, for det er en bra dokumentar. Vi får historien bak hans første konsertopptreden med Judy Collins, de har intervjuet Dominique Issermann som nok er hans minst kjente partner (og dermed kanskje den mest interessante), og filmskaperne har fått tak i et hauggammelt intervju der han ble spurt om han noensinne hadde vurdert å bytte navn. Den historien er veldig søt, men om du vil vite svaret må du se filmen!

Mest av alt er det en dokumentar om historien bak en av verdens mest covra låter. Ei låt som opprinnelig ikke ble gitt ut i mainstream USA, fordi den var "for dårlig", en avgjørelse som ødela mye for mange. Produsent John Lissauer ble nærmest svartelista, og gikk tilbake til å produsere egen musikk.

Og det er historien bak "Hallelujah" som trekker folk og som er det viktigste med filmen.

Ifølge setlist.fm har låta blitt spilt live av 489 forskjellige artister. Antageligvis er det reelle tallet det dobbelte, da setlist.fm baserer seg på rapporteringer av fans og den har store mangler både på settlister og gjennomførte konserter. Låta har blitt brukt i minst 31 filmer og tv-serier.

"Hallelujah" er ikke bare en sang – den er sin egen entitet.

Så brukte Cohen ekstremt lang tid på å skrive den. Ti år og et bibliotek med notatbøker førte til mellom 80 og 180 vers (litt avhengig om man regner endring på ei linje som nytt vers) som ble ei låt på "Various Positions", ei skive som Colombia nektet å gi ut. Den endte til slutt på et bittelite selskap, gitt ut i 1984 og ble i stor grad glemt eller oversett eller ignorert.

I 1988 kom "I'm Your Man" og Cohen havnet tilbake i populariteten, med låter som "First We Take Manhattan" og "Tower Of Song". På vår side av dammen er det et fransk kulturtidsskrift som heter Les Inrockuptibles, og de har tidvis gitt ut tribute-skiver. I 1991 fant de ut at de ville gi ut en tribute-skive til "I'm Your Man" som ble hetende "I'm Your Fan". Atten låter med diverse rockeband, og den aller siste låta var John Cale som synger "Hallelujah". Ikke varianten som ble gitt ut av Cohen, men en mindre religiøs, mer sexy versjon. Cale og et flygel. Et nytt utvalg vers.

The rest, as they say, is history.

For versjonen til Cale ble plukket opp av Jeff Buckley. Buckley ga den ut i 1994, og den versjonen havnet i 2004 på Rolling Stones liste over "de 500 beste låtene noensinne". Buckleys versjon (som mange anser som den beste) ble huket inn til Shrek, dog er det Cales versjon som faktisk brukes i filmen – og det er Rufus Wainwright som synger på soundtracket.

Med alle variantene av vers og tekstlinjer kan den være den mest religiøse låta som finnes - eller den frekkeste. Etter å ha tilbragt store deler av dagen med å lytte til «Hallelujah» i utallige versjoner så er det mest overraskende hvor tro "alle" er mot originalen. Det er mulig det finnes noen rocka versjoner der ute, men det virker som de aller fleste holder den ganske ren – kanskje for at de vil vise frem stemmen sin?

"Hallelujah" er ei krevende låt, men alle gode vokalister kan finne og synge sin variant. Det er kanskje derfor den brukes i utallige talentkonkurranser over hele verden. Den synges igjen og igjen - og vi går aldri lei! Det er noe magisk ved den i så måte.

For det finnes vel knapt et menneske i den vestlige verden som ikke har et forhold til "Hallelujah". Elsk den eller hat den, men alle har hørt den. Personlig hadde jeg et nær-religiøst møte da jeg for mange år siden kjørte bil og låta havnet på radioen, det var en utrolig vakker og knallrød solnedgang og helt inntil veien sto den største elgoksen jeg noensinne har sett. Da stoppet jeg og tenkte at dette er et øyeblikk og bilde jeg kommer til å huske resten av livet. Personlig har jeg ingen favoritt av versjonene som eksisterer selv om jeg nok foretrekker de "godt voksne" vokalistene og synes at låta er best med en dypere stemme.

Og fortellingen om "Hallelujah" har filmen fått til helt perfekt. Det var utrolig morsomt å høre alle disse utrolige menneskene fortelle om sitt første møte med låta og hvordan mottagelsen var. De hadde endog med hvordan Cohen sjøl reagerte på alle coverversjonene og forespørslene om det ikke var på tide med et moratorium. "Jeg kan ikke stoppe den, den har sitt eget liv", har jeg lyst til å tenke at han sjøl tenkte. Uansett syntes han det var morsomt.

På minnekonserten i Quebec i 2017 var det k.d. lang som fikk æren av å fremføre "Hallelujah". Ikke overraskende egentlig. Da Cohen fikk høre hennes variant, kalte han den "the ultimate blissful state of perfection". Stort bedre kan det ikke bli.

Om du skal se den på kino og befinner deg nær hovedstaden: Velg Klingenberg sal 1 for der er det nyoppusset med ekstra puter og tomannssofaer, det er bord til rødvinen og snacksen og nok benplass!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky