Leonard Cohen (1934 – 2016)
Leonard Cohen har dessverre stått på en scene for siste gang.
Torsdag natt kom det triste budskapet om at Leonard Cohen hadde gått bort, og jeg har fått mange henvendelser av typen «Arild, du må skrive noe om Cohen … så uendelig trist, eller hva?» Henvendelsene kom også fra media, fra diverse radio- og tv-stasjoner. «Leonard Cohen er død, kan du kommentere det hos oss?»
Jeg svarte at det selvfølgelig er synd at Cohen har gått bort, men at andre kan mer om mannen enn hva jeg gjør. «Ring til Tom Skjeklesæther, Kari Bremnes eller Erik Hillestad», sa jeg.
Saken er at Leonard Cohen aldri har betydd spesielt mye for meg. For all del – han har skrevet mange fine sanger, og var en poet med mystiske egenskaper. Stemmen hans var også ubetalelig; snakk om å være en behagelig vokalist!
Jeg så ham bare en gang, under Moldejazz i 2009. Det var en opplevelse. Stappfullt oppe på Romsdalsmuseet, en arena som for en gangs skyld lå bada i sol. Arrangørene sa de hadde sluppet inn så mange som de hadde lov til å slippe inn, men jeg føler meg trygg på at det var en god del flere der inne.
Og Cohen leverte. Det er noe magisk over det, å se en gammel mann trollbinde ti tusen mennesker med sanger som går så sakte at du kan kjøpe deg en øl mellom hvert taktskifte.
Men han ble altså likevel aldri min mann, ikke på den måten. «Norgesvenn»? Ja, han var vel det. Men jeg må innrømme at jeg blir litt flau på nasjonens vegne når jeg ser hvordan hans romanse med ei norsk jente gjøres til gjenstand for lange innslag i radio og tv. Meg bekjent, hadde han romanser i så mangt et land – og hvor provinsielt skal vi egentlig oppføre oss?
Det å skrive nekrologer er et fag, i første rekke utvikla og finslipt i britisk presse. Jeg har stor respekt for dette faget, og har dessverre skrevet mange nekrologer i mitt liv. Men jeg vil helst skrive dem når jeg har noe eget å tilføre, kall det gjerne personlig. De som kjenner meg musikalsk vil skjønne hva jeg mener nå: Jeg gruer meg til den dagen Paul McCartney eller Bob Dylan …
Jeg hører Leonard Cohens siste utgivelse, månedsgamle «You Want It Darker», mens jeg skriver disse linjene. Det er et helt OK album, men inneholder musikk og tekst skrevet av en mann mett av dage – bokstavelig talt. Det tilfører intet nytt, hvilket man heller ikke kan forvente av en mann som har passert 80. Mitt favoritt-Cohen-album kommer således alltid til å forbli Jennifer Warnes’ «Famous Blue Raincoat – The Songs of Leonard Cohen» fra 1987. De er nydelige sammen, Jennifer og Leonard, i «Joan of Arc».
Leonard Cohen må få siste ord: «If you are the dealer/I’m out of the game»
Del på Facebook | Del på Bluesky