Weyes Blood innfrir – langt utafor «indie»

«Født» som indie-artist. I dag lever hun godt i det streite pop/rock-miljøet.


Weyes Blood – født Natalie Laura Mering i 1988 - er såkalt multi-instrumentalist, og har fortid i «indie». Hun spilte i sin tid faktisk bass i et temmelig frikete rockeband som kalte jeg Jackie-O Motherfucker. Hun gikk solo i 2006, og dette er hennes femte album under navnet Weyes Blood.

Det store gjennombruddet kom med «Titanic Rising» i 2019. Med «And In The Darkness, Hearts Aglow» befester hun sin posisjon i temmelig streit pop/rock-format. Du ble kanskje kjent med henne, da hun i fjor sang sammen med Lana Del Ray og Zella Day i Joni Mitchels «For Free»?


Er det ikke litt Girl in Red og Billie Eilish i dette? Og ganske mye «hippie». Og selvfølgelig – Joni Mitchell. Alt på dette albumet låter som et ekko av Joni Mitchell. En myk utgave av Joni Mitchell. Arrangementene er prega av varsomme synther, noen ganger med et akustisk piano i front. Eksempel: «Children Of The Empire».

Hun skriver ikke akkurat oppkvikkende tekster. Det er mer «untergang», men ikke fortidas begredeligheter. Albumet er komponert med Covid-19 som bakteppe. Her har du åpningslåta på albumet:


Ikke alt er like silkemykt, men kompassnåla er satt. Det låter nydelig.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Weyes Blood: Teknisk perfekt, men hun mangler scenetekke

(01.02.23) Hun ser litt ut som en engel, i sin flagrende hvite kjole, og jammen høres hun ut som en engel også. Weyes Blood har en fantastisk vakker stemme. Det er så lett og ledig, aldri anstrengt, alltid helt perfekt. Alle norske vokalister burde lytte til henne og lære litt om teknikk og hvordan det skal låte. Jeg har vel aldri opplevd så bra lyd på Rockefeller heller, uansett hvor jeg sto i lokalet var det bra.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.