Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe

Stemningsfull S.G. Goodman på Bergenfest

Håkonshallen må være en av landets mest fantastiske konsertarenaer. Steinhallen fra middelalderen har huset mye gjennom tidene, de siste årene har den også blitt benyttet som en av scenene på Bergenfest. En scene for stemningsfulle opplevelser. S.G. Goodman passet perfekt inn.


S.G. Goodman / Håkonshallen, Bergenfest / 14.06.22


Når S.G. Goodman fra Kentucky kommer inn på scenen blir den nesten fullsatte salen helt stille. Ikke en lyd å høre, stille som i graven. Så slår hun an første tone på sin sorte, halvakustiske gitar og «Space And Time» strømmer ut i rommet. Fra første stund blir man bergtatt av stemme og lyd. Lyden sprer seg rundt i rommet og det vibrerer i sjelen. Ord som sakralt dukker fort opp for å beskrive opplevelsen. Hun følger opp med «Supertramp», hele tiden holder hun det nede. Kun sin egen gitar og elgitaren fra sin makker. Bare tidvis drar de litt på, men aldri så mye at man faller ut av transen.

S.G. Goodman er relativt ukjent her hjemme, og kveldens konsert er bare hennes fjerde utenfor USA. - Neste gang jeg kommer tilbake skal jeg ha med fullt band og «I gonna melt your faces» sier hun med et lite smil.

Med bred sørstatsdialekt tar hun seg tid til å fortelle små historier fra sitt liv, ofte med en humoristisk undertone. Hun har nettopp kommet med sitt andre album, «Teeth Marks», og vi får servert smakebiter herfra også. Tittelsporet og «All My Love Is Coming Back To Me» holdes helt nede, før vi får servert «If You Were Someone I Loved». Med et mørkt bakteppe om at man ikke bryr seg før det kommer tett på. En personlig tekst om å miste sine nære til narkodøden. Det dras litt ekstra på, og lyden slår mot deg fra steinveggene. Utrolig sterkt.

Vokalen til S.G. Goodman er vrengt i det nedre toneleiet, blandet med den skjelvende gitaren gjør det nesten vondt på en god måte.

Den politisk engasjerte artisten avslutter kvelden a capella med protestsangen «Which Side Are You On», nakent og sterkt. Dette var en konsert som gjorde noe med deg, den satt seg dypt i sjelen. Så enkelt, men likevel så komplekst.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vakkert, men litt anonymt i regnet

(18.06.22) Det bøtter ned som det bare kan gjøre i Bergen når Emilie Nicolas inntar den største scenen som første artist. Det ligger godt med vann på scenen og vinden blåser cymbalene over ende. Ingen ideell setting for utendørskonsert, men likevel har det innfunnet seg bra med folk foran scenekanten når bandet starter opp med “Tsunami”. Emilie Nicolas åpner munnen og hennes vanvittige flotte stemme sprer seg gjennom regnet.


Billy Nomates' energiske post punk treffer hardt

(18.06.22) Billy Nomates nevnes ofte sammen med Sleaford Mods. Hun har så langt gitt ut et selvtitulert album og en EP. På scenen viser hun at hun er et navn å følge med på.


The Goa Express - Akkurat passe skeivt og skranglete, akkurat passe britisk.

(17.06.22) Shame måtte avlyse og inn fra siden kom, for meg ukjente, The Goa Express. Dette måtte selvsagt sjekkes ut. The Goa Express er et nytt, ungt band fra Burnley området. Kvintetten høres ut som de har overvintret fra den tidlige britpop-æraen.


Super Supergrass tross startvansker

(17.06.22) Alltid trivelig med gjenhør med gamle helter og Supergrass leverte så absolutt varene.


a-ha - magisk hitparade i Bergen

(16.06.22) Mye har vært sagt de siste ukene om sykdom og a-ha, og mange lurte på om stemmen til Morten Harket ville klare en aften i lett fuktig Bergensluft.


Inhaler leverte storformat-rock av høy klasse

(16.06.22) De irske guttene lar musikken tale, og levde så absolutt opp til forventningene.


Roll up for Bergenfest!

(13.06.22) Det har vært sagt om og om igjen, men det kan kanskje ikke sies for ofte – endelig er det klart for festivalsommer i fullskala-format igjen. Sveip gjerne innom vår dekning av Loaded og Over Oslo. Det er igjen på tide å finne sin indre musikkelsker og sette kursen mot en av de utallige festivalene som arrangeres i Norge denne sommeren.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.